15/03/2026
ADHD UTBRENTHET:
For mange med ADHD kommer ikke utbrenthet som et tydelig varsel eller signal.
Den kommer snikende.
-->
Mer som snikende kaos.
-->
Dårligere oversikt over tilværelsen.
-->
Kortere lunte.
-->
Mindre kapasitet generelt.
-->
Mer behov for "å skjerpe deg" eller "ta deg sammen".
Og følelsen av at du bare må prøve litt hardere.
Og her igjen, det er som oftest slett ikke viljestyrken det står på.
Kroppen har gjerne rett og slett vært i høy beredskap for lenge.
Du har kanskje vært vant til å være på høygir over lang, lang tid.
Vi er jo vant med å bruke adrenalin som "fuel", vant med å kjenne på indre uro, vant med å "maskere" og å unnskylde oss. Og ofte er vi ikke engang klar over at dette er strategier vi bruker for å overleve i en verden skapt for og av nevrotypiske personer, som hverken har ADHD eller autisme, eller andre "på spekteret" tilstander.
SÅ det som egentlig faktisk er en overbelastning og strategi, kjennes normalt ut.
-> bruker tidsfrister
-> henter deg inn i siste liten (tror du)
-> og "skal bare" kjøre på litt til
Det er noe av det vanskeligste:
At du kan se ut som du fungerer på utsiden, samtidig som systemet ditt på innsiden er på full fart på vei i en nedadgpende spiral.
Så hvis du ikke oppdager det før det smeller, betyr ikke det at du er svak.
Det kan bety at du har vært sterk altfor lenge.
For mange med ADHD kommer forståelsen sent og snikende.
Line: "Og jeg vet at jeg leste noe om dette faglig et sted: Om hvorfor vi med ADHD ikke kjenner grensene våre like godt som andre (og jeg sier "vi" selv om jeg enda er under utredning av denne diagnosen).
Camilla: "Og dette tenker jeg kan ha med maskering å gjøre, at vi hele tiden tilpasser oss omgivelsene, at vi "mister" oss selv litt i det hele".
Men det betyr ikke at det er for sent.
Det går an å lære seg signalene.
Det går an å oppdage dem tidligere neste gang.
Det går an å slutte å tolke overbelastning som manglende viljestyrke (!!!)
Og det går an å bygge et liv som ikke krever at du går på tomgang for å fungere, eller å brenne deg ut.
Kanskje du kan bytte om på spørsmålet som du ofte kanskje har:
“Hvorfor klarte jeg ikke mer?”
Kanskje er spørsmålet heller skal være :
“Hvor lenge har jeg klart for mye?”
Masse god klemmer og ønsker til deg
fra oss to som har vært der og er der og vet hva du går igjennom
Line og Camilla
