ETTER Rulleteksten

ETTER Rulleteksten Her skriver jeg om filmer som gir meg lyst til å se film igjen. Filmer som belønner oppmerksomhet. Filmer som tar slutt, men sitter i, og betyr noe etterpå.

Lenge etterpå.

IL POSTINO (1994)Jeg så Il Postino (må ikke forveksles med The Postman) første gang som elev på Holtekilen folkehøgskole...
10/02/2026

IL POSTINO (1994)

Jeg så Il Postino (må ikke forveksles med The Postman) første gang som elev på Holtekilen folkehøgskole (nå Oslofjord). Filmlæreren min, Karin Suizu, tok klassen med til en tom Saga kino. Et mørkt rom, ingen distraksjoner, bare denne filmen. Det var kanskje første gang jeg tenkte at film kan åpne noe, gi språk til følelser man ikke helt vet at man bærer på.

Historien bak filmen gir den en ekstra tyngde. Massimo Troisi, som spiller Mario, var alvorlig hjertesyk under innspillingen. Han utsatte planlagt hjerteoperasjon for å fullføre filmen – med sitt gamle hjerte, som det ofte er blitt sagt. Dagen etter at opptakene var ferdige, døde han, bare 41 år gammel. Når man kjenner dette, blir stillhetene i filmen mer ladede. Nærværet mer sårbart. Skjønnheten mer alvorlig.

Italia er i vinden igjen. OL-bilder av landet preger både sendinger og flater. Det fikk meg til å tenke på Il Postino på nytt. Som et uttrykk for noe Italia også rommer når tempoet skrus ned: tid, språk, menneskelig verdighet.

Filmen forteller historien om Mario, en sjenert postmann på en liten øy. Når den landsforviste poeten Pablo Neruda flytter dit, blir Mario budbringer. Først av brev, etter hvert av ord og bilder han ikke helt forstår, men gradvis tar i bruk. Det er en film om hva språk (metaforer) kan gjøre med et menneske som lenge har manglet det.

Regien til engelske Michael Radford er lavmælt og tålmodig. Kameraet gir rom for blikk, pauser og stillhet. Filmen har tillit til at mening kan oppstå uten forklaring. Musikken av Luis Bacalov beveger seg varsomt gjennom filmen. Temaet vender tilbake i små bølger og legger seg som et bakteppe som holder følelsene åpne, uten å styre dem. Bacalov vant Oscar for musikken.

Beatrice, spilt av Maria Grazia Cucinotta, er sentral i historien. Hun er vakker, men filmen gjør ikke et poeng av det. Kameraet møter henne med samme ro som resten av verden i filmen. Hun er et menneske, et nærvær, og gjennom henne forstår Mario at ordene han har fått tilgang til faktisk kan brukes. For å nå frem.

Karin rakk dessverre aldri å bli pensjonist. Hun gikk bort like før. Likevel skapte hun, også gjennom denne filmen, et minne for meg som fortsatt lever. Et øyeblikk der film, rom, tid og menneske falt sammen. Slik god kultur ofte gjør: den blir værende i noen andre.

Jeg anbefaler at du tar deg tid en kveld og ser Il Postino. Den kan leies for 49 kroner på Apple TV. Det er den verdt.

Sirāt (2025) Noen filmer gir seg ikke når lyset kommer på. Sirāt er en sånn film. Jeg fikk nylig den store gleden av å t...
01/02/2026

Sirāt (2025)

Noen filmer gir seg ikke når lyset kommer på.
Sirāt er en sånn film.

Jeg fikk nylig den store gleden av å ta med 20 elever fra Buskerud folkehøgskole på en lukket forestilling i Kongsberg. Før filmen startet, sa kinomaskinisten, nesten litt i forbifarten:

«Lyden i denne er visst ekstremt bra.»

Han hadde helt rett.
Men det som sitter igjen nå, er ikke bare lyden.
Og heller ikke prisene og snakket rundt filmen.

Det er noe mye mer kroppslig.

Regissør Oliver Laxe (43) er født i Paris, har galisisk bakgrunn og bor i Nordvest-Spania. Sammen med den rutinerte fotografen Mauro Herce reiste han, og crewet, til Marokko for å lage en av fjorårets mest visuelt slående og kraftfulle filmer. Planen var opprinnelig å filme analogt, men tidsrammen strakk ikke til. Det gjør ingenting. Bildene er rå, presise og fulle av nerve.

Den franske musikeren Kangding Ray leverer et nesten hypnotisk elektronisk soundtrack, et rave-lydbilde som drar oss inn i filmen og nekter å slippe taket.

For det starter med rave.

En far og hans sønn ankommer et rave dypt inne i de marokkanske fjellene. De kjører rundt i en sliten bil og leter etter datteren og søsteren Mar, som forsvant for flere måneder siden på en av disse endeløse festene. Faren spilles av Sergi López, som mange vil huske som den brutale Vidal i Pan’s Labyrinth (2006). Her er han noe helt annet: omsorg, varme og sårbarhet.

Lopez er den eneste profesjonelle skuespilleren i et ensemble der resten leverer med en nærhet og tilstedeværelse som føles nesten dokumentarisk.

Så dukker militæret opp. Mannsterke. Bestemte. EU-borgere blir bedt om å bli med. Og underveis får vi en ubehagelig følelse av at noe større er i ferd med å skje. Kanskje en ny verdenskrig. Våre venner stikker av og jakten på Marina fører dem enda lenger sørover, inn i et landskap som blir stadig mer utilgivelig. Mer enn det vil jeg ikke si.

Filmen traff meg knallhardt i magen. Så hardt at det gjorde vondt i hjertet.
I en uke nå har jeg tenkt på den.
Og jeg vet én ting: Jeg skal se den igjen. På kino.

I begynnelsen får vi forklart at Sirāt viser til et islamsk begrep: den smale broen som skiller himmel fra he***te, der det minste feiltrinn kan få skjebnesvangre konsekvenser. Det er en presis metafor for denne reisen. Og for filmen.

Dette er en film som må ses i kinosalen.
Med rom. Med mørke. Med lyd. Med noen å diskutere den med etterpå.

Noen filmer slutter med rulleteksten.
Denne begynner der.

Sirāt får ordinær kinopremiere i Norge 6. februar.

Train Dreams (2025)Det er noe med Train Dreams som gjør at den ikke føles som en ny film. Ikke gammel heller. Bare langs...
26/01/2026

Train Dreams (2025)

Det er noe med Train Dreams som gjør at den ikke føles som en ny film. Ikke gammel heller. Bare langsom på en måte vi nesten har glemt.

Dette er en Netflix-film, men den oppfører seg ikke som en.
Den haster ikke. Den overforklarer seg ikke. Den prøver ikke å holde deg fast med noe annet enn kvalitet. Den håper du velger å bli. Filmen romantiserer ikke fortiden. Den observerer den.

Filmen er regissert av Clint Bentley, basert på Denis Johnsons korte roman. Det merkes at dette er litteratur som har fått bli litteratur også i filmform. Den har tillit til pauser, sprang og det som aldri blir sagt. Fortellerstemmen er gitt til Will Patton. Det er et avgjørende valg. Patton har også lest lydboken av Denis Johnsons tekst.

Historien følger et liv slik minner ofte gjør: rykkvis, ufullstendig, med lange mellomrom. Arbeid. Natur. Tap. Stillhet.
Hovedrollen bæres av Joel Edgerton, i en av de mest tilbakeholdne prestasjonene han har gjort. Han spiller ikke for øyeblikket, men for tiden. For slitasjen. For det som setter seg i kroppen når et liv leves uten store ord. Det er en fysisk tilstedeværelse, nesten ordløs. Rollen bæres.

Etter en halvtime dukker William H. Macy opp, brukt med presisjon. Macy har alltid hatt en egen evne til å bære levd liv uten å gjøre det til poeng. Her er han en del av landskapet filmen beveger seg i. En comic relief.

Visuelt er Train Dreams bemerkelsesverdig tilbakeholden. Det brukes lite lys. Mye av filmen utspiller seg i skumring, i grålysning, i rom der lyset ikke former, men bare akkurat gjør det mulig å se. Skygger får bli skygger. Mørket presses ikke bort. Det gir bildene en egen ro, som om filmen nekter å pynte på noe. Helt nydelig. Filmen ble skutt digitalt, selv om man vurderte analog film. Tidsrammen tillot ikke det.

Også i produksjonen finnes den samme varsomheten. Under innspillingen ble det brukt svært få ekte trær. Scener med hogst ble gjort med konstruerte stammer og visuelle effekter. Fordi filmen vet hva den handler om. Den ødelegger ikke det den prøver å forstå.

Slik er hele filmen.

Den lar deg legge merke til ting selv. Den stoler på seeren. Deg!

Nick Cave har laget en sang med samme tittel som filmen. Den var ikke med i den første festivalversjonen, men ble lagt til senere.

Denne filmen føles viktig nå. Midt i en mediehverdag bygget på tempo, lys, klipp og konstant videre, finnes det fortsatt filmer som våger å være dempet. Filmer som ikke ber om oppmerksomhet, men om tilstedeværelse. Filmer som mener at dette er nok, og nå er den belønnet med fire Oscar-nominasjoner.

Train Dreams ber om 1 time og 43 minutter, det er muligens halve skjermtiden din i løpet av en dag. Én sammenhengende oppmerksomhet. Og litt tålmodighet.

God fornøyelse!

La haine (1995)Første gang jeg så La haine, var på filmskolen i England høsten 1997. Da tenkte jeg at det var en film om...
26/01/2026

La haine (1995)

Første gang jeg så La haine, var på filmskolen i England høsten 1997. Da tenkte jeg at det var en film om sinne. Om raseri. Opprør. Vold som lå og ventet på å bryte ut.
Når jeg ser den igjen nå, mange år senere, føles ikke det helt riktig lenger.
Det som sitter igjen hos meg nå er trykket.
Følelsen av at alt allerede er i bevegelse, lenge før noen faktisk gjør noe.
At tiden går fremover, mens menneskene står fast i det samme lille rommet av gater, vaner, språk.

Filmen følger ett døgn i livene til tre venner, Vinz, Saïd og Hubert, etter en natt med politivold i forstedene utenfor Paris. En gutt fra nabolaget ligger i koma. Ingen vet om han vil våkne. Den usikkerheten henger over hele filmen som lavt skydekke.
Men La haine er ikke bygget rundt det som skjer.
Den er bygget rundt det som ikke skjer.

Samtaler går i ring.
Vitser kommer tilbake til samme sted.
Små ydmykelser samler seg opp.
Kameraet holder seg tett på, nesten klaustrofobisk, som om filmen nekter karakterene nok avstand til å komme seg unna seg selv.
Filmet originalt i farver i tilfelle verden ikke ville kjøpe en svart hvitt film, men redigert og foreviget i en visuell farveløs perle. Ansikter som skjærer. Rom som krymper. Det er lite luft her.
Det finnes humor, skarp, rask, defensiv.
Latteren er som en rustning.

Og så er det speilscenen.
Vinz står alene på et bad og stirrer på sitt eget speilbilde. Han snakker til seg selv. Øver. På styrke. På makt. På dominans. Den kjente replikken er der, «You talking to me?», et ekko av Taxi Driver, på fransk. Selve speilscenen er smart gjort teknisk. Jeg vil du skal få gleden av å oppdage hva de har gjort selv. Jeg tenkte ikke over det første gang.

Gjennom hele filmen speiler karakterene hverandre. Vinz spiller tøff fordi han tror det forventes av ham. Saïd snakker konstant for å fylle enhver stillhet. Hubert drømmer om å dra, men tar aldri helt steget.
Over alt henger setningen som gjentas som en nervøs vits:
Det blir fortalt en historie i starten om en mann faller fra en bygning. På vei ned ser han positivt på det, mens han gjentar: So far, so good.
Det er ikke nødvendigvis optimisme. Det er fornektelse.
Og selve historien er lånt fra Steve McQueens karakter i De Syv Uovervinnelige rett før de skal møte fienden.

Og det er her filmen treffer meg hardest nå.
For La haine handler om de lange, stille sekundene før sammenstøtet når tyngdekraften allerede har tatt tak, men ingen vil si det høyt.

Når jeg ser nyhetsbildet i disse dager, spesielt fra USA, er det ikke selve sammenstøtene som føles tragiske. Det er gjenkjennelsen i alt som skjer før og etter. Trykket. Stillstanden. Setningene som gjentas på nye måter, som vi håper skal bli stående på taket av verden, men de har hoppet utfor. Og for hver løgn som blir fortalt nærmer 348 millioner mennesker seg bakken, mens Presidenten sier, So far, so good!

Regissøren er Mathieu Kassovitz, han har en cameo som en livredd n**i i filmen, og han vant beste regi under Cannesfestivalen. Senere i karrieren møter vi han som den sjenerte, milde Nino i Amélie, vandrende rundt i Montmartre med en sår åpenhet som føles som den emosjonelle motpolen til La haine. Og senere ble han Malotru i Le Bureau des Légendes en rolle bygget nesten utelukkende på tilbakeholdenhet, stillhet og indre konflikt.

Slutten på La haine kommer uten forklaring. Uten kommentar. Ingen moral. Ingen posisjon. Filmen bare stopper.
Og lar deg henge igjen et sted mellom lyd og stillhet. Som kommer til å vare.

La haine var aldri ment å gi gjenklang for alltid, det skulle gi oss en bit av virkeligheten. Der det var flere tilfeller av politivold mot ungdom med innvandrerbakgrunn i Frankrike tidlig på 90-tallet. Men den er dessverre fremdeles relevant over hele verden.

Dette er ikke en film du halvser.
Ikke en film du scroller deg gjennom.
Ikke en film du «tar igjen».

Skru av telefonen.

La svart-hvittet synke inn. Den har så mange filmtekniske godbiter.
Bli sittende. Bli inspirert.

12 Angry Men (1957)Jeg har sett 12 Angry Men et flust av ganger.Tretti, kanskje flere.Jeg har vist den til hver eneste f...
26/01/2026

12 Angry Men (1957)

Jeg har sett 12 Angry Men et flust av ganger.
Tretti, kanskje flere.

Jeg har vist den til hver eneste filmklasse jeg har undervist. Hvert år, et nytt kull. Hvert år, den samme stille åpenbaringen:
Dette funker fortsatt.

Like før jul skjedde det noe nytt.
Jeg så den på kino for første gang, på Cinemateket i Oslo.
Og plutselig føltes den ny igjen.
Og relevant.
Den minnet meg på hvorfor jeg i det hele tatt begynte å elske film.

Jeg hadde mistet filmnysgjerrigheten i et hav av CGI-mettede opplevelser.
Jeg savnet relevante historier.
Jeg savnet å bli overrasket, på andre måter enn at en Avatar snakker tegnspråk med et sjødyr.

Når jeg gråter i filmer, er det sjelden bare fordi noe er trist.
Det er fordi en scene, et blikk, musikken eller et kamera-shot er så forbanna godt gjort at kroppen reagerer før hodet rekker å forklare hvorfor.

Jeg ser serier også. Gode serier. Veldig gode serier som Mad Men, Homeland, Le Bureau des Légendes, Succession og Breaking Bad.
Jeg er typen som lett trykker «neste episode», til langt på natt.
Men serier følger meg ikke hjem på samme måte. Serier holder meg med selskap en liten stund. Filmer blir med meg videre inn i livet (mulig litt overdramatisk her).

En film ber om én kveld.
Én beslutning.
Én sammenhengende oppmerksomhet, med vissheten om at den tar slutt.
Og det betyr noe.
Slutten samler erfaringen.
Den åpner et rom.
Det rommet der ettertanken oppstår.

Serier er generøse. Noen ganger for generøse.
De lover at det alltid finnes mer.
Filmer lover ikke det.
De sier: Dette er det jeg har å by på. Lykke til videre.

Så, hvorfor jeg har lyst til å skrive om film?

Jeg er ikke interessert i rangeringer for rangeringenes skyld. Et terningkast er i grunn meningsløst. Ser heller ingen grunn til å forklare filmer så grundig at det ikke er noe igjen å oppdage.
Jeg vil skrive om filmer som gir folk lyst til å se film igjen.
Til å forstå hvor mye av det vi ser i dag faktisk kommer fra en plass.

Filmer som belønner oppmerksomhet, mens mobilen er i flymodus. Filmer som tar slutt og betyr noe etterpå.

Da lyset ble slått på i et fullt Cinematek, var det ingen som hastet ut. Vel det er alltids en, men de fleste ble sittende. Litt.

Jeg vil formidle filmer som kan gjøre en forskjell, om du tar deg tid til den og fokuserer.

Jeg brukte å ta med filmklassen min til New York. Når vi var der, tok jeg alltid en omvei.
Ikke til et museum. Ikke til en kjent restaurant. Jeg gikk til trappene utenfor tinghuset der 12 Angry Men slutter.
To menn går ut av bygningen sammen.
De har kranglet, tvilt, lyttet, forandret seg.
De utveksler navn.
Så går de hver sin vei. Tilbake til hverdagen.
Å stå der føltes aldri nostalgisk.
Det føltes bare helt riktig.

Og det er nok ikke mange turister som kommer til storbyen for trappene utenfor tinghuset.
Jeg gjør det.

Nesten hele 12 Angry Men foregår i ett eneste juryrom.
Tolv menn som skal avgjøre skjebnen til en gutt anklaget for å ha drept faren sin.
Elleve er klare for å dømme. Én er det ikke.
Den ene er Henry Fonda.

Han var alltid «the good guy», helt til han møtte regissøren Sergio Leone.
Men det er en annen historie.

Det bemerkelsesverdige er tålmodigheten.
Filmen stoler på dialog.
På stillhet.
På det ubehagelige ved å tenke én gang til, sammen.

Historien ble først laget som et direktesendt TV-drama i 1954, som del av CBS-serien Studio One.
Én kveld. Én historie. Ingen nye forsøk.
Du merker det i ryggmargen:
Skuespill først.
Ingen steder å gjemme seg.

Filmen ble regissert av Sidney Lumet, i hans spillefilmdebut. Og det er viktig å vite at det er 1957-versjonen jeg snakker om her. Det har blitt gjort re-makes.
Før innspillingen lot Lumet skuespillerne øve intenst.
Han holdt dem samlet i samme rom i timevis.
Kjørte scenene igjen og igjen, uten kamera.
Han ville ha tretthet.
Irritasjon.
Følelsen av å være fanget med de samme menneskene og de samme argumentene.

Visuelt strammer filmen grepet nesten uten at du merker det.
I starten ser kameraet litt ned, med vidvinkler som gir rommet luft og avstand. Lengden på ett av de første shotene og hvordan karakterene presenteres uten å kutte bør stå i alle lærebøker som omhandler film.
Etter hvert senkes det til øyehøyde.
Mot slutten ligger det ofte under øyehøyde.
Ansiktene tettere på.
Rommet trangere.
Veggene som presser seg inn.

Du legger ikke merke til teknikken.
Du kjenner trykket i rommet.

Da 12 Angry Men kom i 1957, ble den ingen kommersiell suksess.
Derfor tjente Henry Fonda, som også var produsent, aldri det han kanskje hadde håpet. Det virket ikke som det plaget ham.
Fonda likte ikke å se seg selv på film, men under en tidlig prøvevisning lente han seg mot Lumet og kviskret:
«Sidney, den er fantastisk.»
Så gikk han ut av salen.
Senere sa han at det var en av de tre beste filmene han noen gang hadde laget. De to andre var The Grapes of Wrath (1940) og The Ox-Bow Incident (1943).

I dag ligger 12 Angry Men på femteplass på IMDb sin Topp 250-liste, omgitt av langt mere kjente og langt mer påkostede produksjoner.
Jeg tror den er der fordi den forstår noe grunnleggende om mennesker. Det har den alltid gjort.

Hvis du ikke har sett 12 Angry Men på en stund, er kanskje tiden inne igjen.
Og hvis du aldri har sett den: gjør det.

Noen filmer eldes ikke.
De venter.
På deg.

Adresse

Filtvetveien 55
Filtvet
3480

Nettsted

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når ETTER Rulleteksten legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Snarveier

Del

Type