20/09/2025
Randis vakre tekst og Solveigs bilde, om byen, hagene og lyset. God helg!
Om en hage på Rjukan. Om en by. Byen vår.
Da jeg var barn drømte jeg om å flytte til Rjukan. Vi bodde på Vestlandet på 70- og 80 tallet, det var fint, men det var også muligheter for eventyr på Rjukan. Alle steder i sentrum var tilgjengelige på sykkel, og asfalten var grå og åpen, hagegjerdene lange og bjørkene store til å klatre i. Jeg og kusina mi Elisabeth farta rundt på byen på Rjukan om sommeren. Kjøpte te-briks på Melkebaren og dro på badet. Den gang var det bad på Yrkesskolen, og en som het Leon satt i luka. Han var også fotograf.
Noen ganger sminka vi hverandre, Elisabeth og jeg, og tante blei sint fordi «Nå ser dere ikke ut. Gå å vask av dere, med en gang!» Vi bare fnisa, løp opp trappene til loftet i det store huset, eller vi klatra i den store bjørka. Vi dro rips av rankene og pælma dem ned på dem som satt og drakk kaffe.
Da august og september kom, og jeg skulle dra tilbake vestover, så glitra hele Vestfjorddalen i edderkoppspinn i lange gylne lianer i kveldslyset. Sola så sklei nærmere og nærmere fjellsida, skyggen lengre og lengre opp på Skarven, vinteren som kom oss i møte, en lydløs kulde så ringla i lyng og molteblomst, gnistra så stjernene i alle vanna.
Da foreldra mine flytta tilbake til Rjukan på begynnelsen av 90-tallet, så dro jeg til Oslo for å studere. Men i helgene kom jeg av og til Rjukan, blei kjent med nye folk der, var alltid velkommen. Var ikke akkurat et stort håndballtalent, men fikk være med på trening. Lyden av håndballhallen, fløyta, lukta av klister og vi som blei pausefisk, som ikke fikk spille hele kampen, men som var med likavel. Et felleskap som ikke bare hadde plass til vinnere. Det var plass til alle.
Uansett om jeg skulle studere musikk på Rauland eller jobbe i Uganda, sa har det alltid vært Rjukan. Rjukan er hjemme. Blir bløt i hjertet når jeg sykler forbi hagene, ser Månalia skinne i sjenerte høstfarger, hører tungtransporten som dundrer over bruene, leser lokalavisa og kjenner mange av dem som er politikere og engasjerte, følger med på skolene sjøl om det lenge siden jeg jobba der eller hadde en sønn som gikk hele skoleløpet på Rjukan.
Åssen var det å bo med barn på Rjukan? Det var jo både og, godmodige slåsskamper på fotballbanen da frosten la seg på Bjørn Myhres, bytte av pokemonkort, langt bak og foran i køen, som i oppvekster flest.
Men vi hadde oversikt over hvem og hva. Det er ikke større forhold enn det. En morra, da sønnen min på 8 år sykla til skolen, sykla oppover Tinngata, skulle innom en kompis på veien, så datt kjedet på sykkelen av. Han stod der og fikla, fikk ikke kjedet på, men så satt ei dame og drakk kaffe i vinduet, så gutten som prøvde fikse sykkelen. Mannen og henne gikk ut og fikk kjedet på. Hu dama vaska på skolen og han hadde jobba på Hydro. Dem kjente jo igjen gutten som prøvde å ordne kjedet en tidlig morra. Kjedet kom på, og sønnen min rakk akkurat skolen idet det ringte inn.
Det er mange hager på Rjukan. Jeg er ikke så ivrig til å stelle i hagen, men en hage er så mange ting, det kan være et helt samfunn, eller ei gruppe, noen som steller, gjør det fint, eller noen som leker kongen på haugen, det skifter det hvem som er konge. Om det er vår konge på den store Norgeshaugen, frivillige som pynter med blomster for alle, eller unger som springer rundt med kjedeolje på fingra. Rjukan er en hage, med alle slags vekster, inngjerda av høye fjell, men det er plass til flere, det har alltid vært det.
Vi hadde ei vi kalte «Bestemor i Hagen» i slekta vår, hu bodde i Vestfjorddalsgata, og bildet som er lagt ved her, er fra hagen i akkurat det huset. Bildet er fotografert av Solveig Arnstein Rudshavn Hvammen. Takk for at jeg fikk dele dette bildet. Takk for at hun deler det hun ser, med sine blikk. Det er et lys i det også.
En hage, en familie med mange forgreininger, gjennom porten via gata, til togskinnene til Mæl, langs solryggen av Klokshovd under Gausta mot Vemork. Ei elv så forbinder dalen med Tinnsjøen og Djuvhovda, Mår, Kalhovd og Ble. Alt på sin måte. Vi. Oss. Bindi sammen av lyset og vannet.
Jeg drømte om å flytte til Rjukan, og nå bor jeg her. En stor hage, men mange hager oppunder fjella, ei elv som renner gjennom og alt lyset som skinner i vannet. Tusen lamper i hvert blink. Eller er det tusen folk i hvert blink? Ja, jeg tror det. Tusen blunk i hvert vindu.
