04/09/2023
ÅPENT BREV TIL OSLO KOMMUNE:
HVOR ER ROSEN MIN?
4. September. 2023
Jeg skriver dette brevet som en direkte henvendelse til dere, representanter for byen Oslo, og til alle som tror at rettferdighet, medmenneskelighet og prinsippet om at “Alle skal med”, skal prege vår bys beslutninger. I kjernen av denne saken ligger en tragisk hendelse som endret mitt liv for alltid. På en solfylt sommerdag i Bjørvika, stappfull av folk som badet og hoppet, stupte jeg uti og traff et rør lengre ute i vannet. I en brøkdel av et sekund ble jeg lam fra brystet og ned. Fra å være en fulltids idrettsutøver som flyttet til Oslo med store drømmer og ambisjoner, ble jeg brått lenket til en kropp belastet med smerte. Den skjebnesvangre dagen sendte meg ned i en dyp indre kamp, preget av psykiske sår og selvmordstanker. Ringvirkningene av min skade strakte seg langt utover meg, og mitt barn og mine nærmeste ble hardt rammet, kastet inn i en storm av følelsesmessige og hverdagslige utfordringer. Alt dette på grunn av mangelfull skilting og informasjon.
Idrettskarrieren, som jeg bygget opp over flere år og som var i ferd med å blomstre med nye kontrakter, potensielle managere og sponsoravtaler, ble brått revet fra meg. Treningssenteret mitt, som tidligere var min hovedinntekt, ble umulig for meg å drive. Til tross for betydelige tapte investeringer, stod jeg overfor juridiske konflikter for å redde senteret, et forsikringsselskap som unnlot å utbetale full erstatning, og
problemer med Skatteetaten. På toppen av dette ble jeg møtt med minimal støtte fra NAV, til tross for en tidligere sparsommelig livsstil som idrettsutøver. Deretter startet den utrettelige kampen for rettferdighet mot en kommune som nekter å ta ansvar.
Den 9. juni slo det norske rettssystemet fast at Oslo kommune hadde skyld. Kommunen ble idømt erstatningsansvar. Begrunnelsen var at sikringen på stedet ikke var god nok. Da retten endelig ga meg medhold, følte jeg et øyeblikk av lettelse – ikke bare for meg og mine, men for de andre som også har skadet seg på grunn av det farlige området i Bjørvika.
Dere har kanskje lest om det?
Lest artikler med overskriften “Geir Kåre Nyland vant i retten”, “Geir Kåre Nyland vant mot Oslo kommune”. Kanskje sett bilder av hvor glad og lettet jeg var. Lest at en stor vekt endelig var borte fra skuldrene mine.
Det dere ikke har lest om, er alle dagene i retten. Dere har ikke hørt svarene som ble gitt fra kommunen vår når de skulle svare på spørsmål i retten. Dere har ikke hørt hvordan ledd etter ledd, så innviklet som “skyld-spørsmålet” ble, blant alle som hadde innblanding i sikring av dette stedet, unngikk klare og tydelige svar – fordi de selv ikke visste, og fordi de ikke ville ta skyld. De visste ikke hvem som hadde ansvar, fordi ingen ville ta et slikt ansvar. De ville ikke ta skyld, fordi det er en stor skyld å ta. Vitner som også har forretningsforbindelser ville ikke klandre Oslo kommune. Påvirket av økonomiske
interesser, var de kanskje avhengige av kommunen som deres primære eller eneste kunde.
Dette er kun snakk om en manns liv, og Oslo kommune er større enn det. Større enn meg, enn deg, enn oss? For alt handler ikke om meg, det handler om oss. Det kunne vært deg. Deg mot Oslo kommune. Som kommuneadvokaten også uttalte i retten: “Dersom GK vinner denne saken, vil det medføre store konsekvenser for både kommunen og andre offentlige aktører.” Gitt den lave aktsomhetsnormen i tingrettens dom, antyder dere at det vil medføre store utgifter for eiere av promenader, brygger, kaier, broer og lignende over hele landet. Men denne spesifikke hendelsen skjedde jo ikke på en badeplass. Hvor store tror dere virkelig disse kostnadene vil være? Dere har vel allerede fått en indikasjon på hva prisen kunne ha vært hvis dere hadde fulgt Norges Livredningsselskaps rapport? Hvis slike sikkerhetsutfordringer er utbredt i hele landet, burde de absolutt adresseres. Argumentene deres underbygger min oppfatning: For Oslo kommune og byrådet ser det ut til at økonomi veier tyngre enn liv og forebygging av alvorlige skader. Hva prioriterer dere høyest?
Dere har ikke lest om hvorfor jeg, Geir Kåre Nyland, vant mot Oslo Kommune. Det er ikke bare en avisoverskrift eller et klikk. Dette er ekte. Rettssaken skjedde. Bevisene kom fram. Vitnene vitnet.
Resultatet ble at jeg fikk medhold i retten mot Oslo Kommune, og mange ble sjokkerte. Sjokkerte over at jeg vant. Jeg skjønner det.
Fordi, hvis jeg vinner i en rettssak mot kommunen vår, hvilke feil har de da gjort? Og hvordan skal de nå ta ansvar for de feilene som har skjedd?
Ingen har skrevet om realiteten i dette. Jeg er ikke bare en overskrift eller en fyr med “flaks” i retten. Det er ikke bare jeg som skadet meg på dette stedet. Det har aldri bare handlet om meg i denne rettssaken. Flere historier er blitt delt.
Dere hevdet at det ikke har vært tidligere registrerte ulykker i området, men i retten ble det lagt frem bekymringsmeldinger. En jente skadde seg like før min egen ulykke. I 2018 døde en person, mens en annen ble alvorlig skadet. Rett etter min ulykke knakk en person nakken og har siden levd på sterke medisiner som har ødelagt livet hans. Allerede denne sommeren skjedde det en ny ulykke hvor en person traff en kjetting. En overlege ved Ullevål sykehus har etterlyst forbedringer av sikkerheten i området. Med så mange hendelser i nærheten av der jeg skadet meg, er det naturlig å stille spørsmål ved sikkerheten. Og hva med alle de mindre ulykkene som går uregistrerte?
Hva skjer da når vår kommune blir stilt til ansvar? Når det viser seg at dere har en skyld og noe dere må rydde opp i og gjøre tryggere før neste hendelse skjer? Hva skjer når kommunen vår ikke vil ta det tildelte ansvaret? Hva skjer når man får bekreftet at så lenge du kan gjemme deg bak titler og uendelige summer penger, kommer enkeltmenneskets rettferdighet til kort, uavhengig av resultat i retten?
Jeg vet at mennesker kan gjøre feil. Jeg vet at kommuner skal prøve å gjøre rett for sine borgere. Mennesker vil alltid styre kommuner, så feil vil skje. Men hva skjer når disse menneskene gjør feil og ikke tar ansvar? Hva skjer med vår troverdighet til de som jobber i slike instanser og, ikke minst, våre politikere som tar de siste beslutningene?
Jeg ventet hele sommeren, reflekterte og tenkte over en mulig anke fra Oslo kommune. Kanskje litt naivt, men mye av det jeg konkluderte med, var at når tingretten har slått fast at Oslo kommune har skyld og dommen har bekreftet det som kom frem i rettssaken, ville de mest sannsynlig ikke anke. Dette fordi det ikke bare ville sende en melding til meg, men til alle borgerne.
Dere holdt meg på pinebenken hele sommeren. Advokaten sendte flere e-poster uten å få svar om anken. Den siste dagen, 24. august, tikket klokken mot fristen for anken. Selv etter arbeidsdagens slutt, ventet hvert minutt. Kl. 16.13 lyste advokatens navn opp på mobilen. “Oslo kommune har anket.” Det føltes ikke bare som et juridisk trekk, men et psykologisk spill for å tømme meg, allerede i en utmattende situasjon. Å vente til siste sekund viser kynisme. I anken står det også at dere ønsker at jeg skal betale alle saksomkostningene for Oslo kommune i begge instanser. Hvilket signal sender det?
Jeg har ikke mer penger. Det vet dere. Jeg kommer aldri til å slutte å kjempe, men dere tar fra meg det siste jeg har igjen. Dere river i stykker det lille jeg har igjen. Lettelsen var kortvarig. Nå orker jeg ikke mer. Jeg må slippe alt det normale for å kjempe igjen. Å vinne i retten hjelper ikke mot dere.
Jeg vil gå videre med livet mitt, men jeg gir ikke opp når det kommer til urett. Jeg sitter her, jeg lever dette. Dere går på jobb og tar valg som påvirker livet mitt, og så går dere hjem og lever deres liv. Dere kan ikke ta vekten fra mine skuldre. Jeg vil alltid bære en byrde, og den er min egen. Jeg ber ikke om at dere tar over eller fjerner den. Jeg ønsker bare at dere skal ta den delen som tilhører dere. Den er ikke lenger min å bære.
Så til Oslo kommune, til politikerne våre – dere som sitter i byrådet, det er dere som hadde siste ord i denne saken. “Alle skal med”, men bare når det passer dere? Dere har bestemt at dette ennå ikke er over. Så jeg fortsetter å kjempe med det jeg har.
Det har gått fra skyldspørsmål til maktkamp. En prinsippsak som tar opp spørsmålet om hvor langt kommunen kan gå for å gjøre et eksempel ut av enkeltmenneskets liv? Hvor går grensene til kommunen vår? Hvor langt vil Oslo kommune strekke grensene fordi de ikke vil ta regningen selv – og størst av alt – ta del i et ansvar om sikring og trygghet for beboerne sine?
Til deg dette brevet når ut til. Til politikerne våre. Til deg som jobber i Oslo kommune, til deg som jobber i matbutikken, mannen i gata, dama i gata – til deg, mennesket. Jeg ber om refleksjon. Dette er ikke bare min kamp. Dette handler om en fundamental rettferdighet og ansvar. Hva om det neste gang er din sønn, datter, venn eller partner som står i min posisjon? Ville du da fortsatt ønsket at kommunen vår skal unnvike sitt ansvar på denne måten? Ville du ønsket at de brukte deres
makt og ressurser for å kvele et enkelt individets rop for rettferdighet?
Jeg er sliten nå, men jeg kommer aldri til å gi opp. Jeg vil at dere skal forstå at jeg ikke bare er en mann som roper høyt fordi jeg vil ha oppmerksomhet, jeg har en grunn, jeg har en sak. Kanskje har det ikke vært tydelig nok. Jeg har ropt høyt men ikke forklart godt nok, så jeg prøver nå. Denne saken har kanskje handlet for utenforstående mest om meg. Navnet mitt, stemmen min. Det er det dere har hørt.
Nå er det på tide å snakke høyt om Oslo kommune og det som kom fram i retten. Det er på tide å snakke høyt om borgerne deres. Valget som kommer. Ansvaret. Saken har blitt mye større enn bare meg.
Fra dag en, da jeg lå på sykehuset, forventet jeg i det minste en melding, et brev, eller kanskje en blomst som en gest av medfølelse fra dere. Men ingenting. Dette ledet meg til å spørre offentlig: “Oslo kommune, hvor er rosen min?”
En enkel rose ville ha symbolisert en anerkjennelse av min smerte, en forståelse av mitt tap.
Jeg ber dere, byrådet i Oslo kommune, tenk over hvordan dere ønsker å bli husket. Som en kommune som står ved sine feil og retter dem opp, eller som en kommune som går på bekostning av sine borgere for egen vinning? I lys av Arbeiderpartiets slagord, spør jeg: Er “Alle” virkelig med, eller bare de som
tjener deres interesser? Jeg håper dere velger rettferdighet, anerkjennelse og medmenneskelighet fremfor kynisme.
En rettferdig samfunn bygges ikke av ord, men av handlinger. Det er på tide at vi ser realiteten av hva som skjer i vår egen by. Det er tid for at ansvar blir tatt, ikke bare for meg, men for alle de som i fremtiden kan bli utsatt for lignende skjebner grunnet uansvarlighet og mangel på sikring.
Er dette virkelig bildet vi ønsker at vår hovedstad skal sende ut til folket sitt? Jeg ber dere inderlig, byrådet og Oslo kommune. La meg heller bli et lysende eksempel. Gjør det som er riktig.
Jeg har et håp om at dette brevet når ut til noen som kan hjelpe, enten direkte eller ved å spre budskapet videre. Kanskje du har råd, forslag eller kjenner noen som kan bistå. Ditt engasjement, uansett form, kan være den endringen jeg trenger. Jeg ber deg, hjelp meg.
Oslo kommune – hvor er rosen min? Med borgerlig hilsen
Geir Kåre C. Nyland
kontaktinfo:
Tlf - 92806281
E-post [email protected]
Instagram
