Ove Forseth

12/07/2025

Fredagspilsen – hjemme hos Per Arne (og Buddha kunne bare se en annen vei)
Av: En som ikke lar seg stoppe av munker og moral

Denne fredagen tok Fredagspilsen en sving til det mer intime – og kanskje litt mer lovløse. Offisielt var det Buddha-dag, og som vi alle vet: Når det er Buddha-dag i Thailand, er det slutt på all moro. Barene stenger, ølet gjemmes, og selv gutta som vanligvis aldri sier nei til en liten Leo, blir religiøst stille.

Men ikke oss.

Vi ble bare fem – men det var fem med vilje, vaffelhjerte og viljestyrke! For da Fantasy Bar måtte lukke øltappene, åpnet Per Arne hjemmet sitt – og der ble det fredagspils som bare ekte, værbitte veteraner klarer å sette pris på.

Kjøleskap, plaststoler og en smule sivil ulydighet

Per Arne disket opp med det han hadde: terrasse, vifter og et par knirkende plaststoler. Det eneste som manglet var drikke. Men frykt ikke – for naboen til Per Arne driver verdens mest uoffisielle kiosk, en slags “7-Eleven for de som vet” – og han gir blaffen i Buddha, så lenge man handler diskret.

Så vi la ut på “Operasjon Skjult Øl” – utstyrt med svarte plastposer og et målrettet blikk. Det så ut som vi smuglet kyllingorganer, men inni posene lå kald Leo og håp. Vi gikk rolig tilbake til Per Arne, med pokerfjes og knirk i flipfloppene. Det var som en scene fra en billig Netflix-dokumentar om pensjonist-mafiaen i Isan.

Samtalene gikk som vanlig på tvers av sunn fornuft

Vi diskuterte politikk, dårlig fordøyelse, ekskoner, pickup-priser og hvorvidt Chang egentlig gir mer hodepine enn Leo (vitenskapen er fortsatt usikker). Noen savnet Fantasy Bar. Andre mente at “dette her var egentlig bedre – vi slapp jo å høre på han svensken skrike i bakgrunnen”.

Konklusjon? Fredagspilsen lar seg ikke stoppe

Ikke av helligdager, ikke av munker, og i hvert fall ikke av et lovverk som mener at voksne menn ikke kan ta seg en kald en på en fredag.
Per Arne ble ukas helt – husvert, smuglerpartner og ekte pilar i det norske eksilmiljøet.

Så neste gang Buddha har bursdag, valfarter vi ikke til tempelet – vi går til Per Arne. Men husk plastposer. Og vær diskret. Vi driver tross alt med “åndelig utvikling” – bare med litt humle i stedet for røkelse.

Og hvis ikke Buddha straffer oss, eller noe annet rart skjer, så er vi tilbake på Fantasy Bar neste fredag – tørste, trosfrie og klar for ny runde!

🍻😇

10/07/2025

✍️ Dette handler ikke om Thailand. Det handler om mennesker.
Du kjenner kanskje ikke noen som bor i Thailand. Kanskje har du bare vært der som turist. Kanskje aldri.
Men dette gjelder deg likevel.

Akkurat nå risikerer flere tusen norske borgere å miste muligheten til å bli boende sammen med familien sin i landet de har gjort til sitt hjem – fordi den norske ambassaden i Bangkok har bestemt seg for å slutte å utstede inntektsbekreftelser fra 1. mai 2026.

Det høres kanskje teknisk og fjernt ut. Men for mange betyr dette forskjellen på å få bli, eller å bli tvunget til å reise fra ektefelle, barn og trygghet.

Dette er mennesker som:

Har solgt hus og hjem i Norge

Har etablert familie og fått barn i Thailand

Er pensjonister med begrenset inntekt

Lever med helsetilstander som gjør klimaet nødvendig

Har fulgt ambassadens praksis i årevis – og nå mister den støtten de er helt avhengige av

🌍 Dette gjelder mer enn bare Thailand
Dette handler ikke bare om Thailand. Thailand er bare første stopp.
Når denne praksisen først fjernes her, er det bare et spørsmål om tid før det samme skjer ved ambassader og konsulater over hele verden.

Og da er det ikke lenger bare «de i Thailand» som rammes.
Da gjelder det alle nordmenn i utlandet – uansett hvor de bor.

Derfor er det så viktig at vi stopper dette nå – før det eskalerer og blir ny «standardpraksis» i utenrikstjenesten.

💥 Derfor ber vi deg om én ting:
Signer oppropet.
Selv om du ikke bor i Thailand.
Selv om du aldri har vært der.
Fordi dette handler om rettferdighet og medmenneskelighet – ikke geografi.

Tenk om det var din far. Din søster. Din tidligere kollega.
Nå kan du gjøre noe som faktisk betyr noe – med ett eneste klikk.

👉 Signer og vis at du bryr deg.
For vi er nordmenn – også når vi bor i utlandet.

Det er mange Nordmenn som er avhengig av å få inntekts bekreftelse fra den Norske ambassaden i Bangkok. Denne tjenesten har vært utført ved ambassaden i mange år og det er mange som av den grunn er avhengig av dette dokumentet. Ved å slutte med tjenesten er det s...

09/07/2025

✍️ Ikke sitt stille – signer oppropet før det er for sent!
Av: En som har fått nok av dårlige beslutninger – og som fortsatt tror på fellesskap og folkeskikk

Det er noe som skjer nå – og det skjer stille. Altfor stille. For mens vi sitter i godstolen eller på motorsykkelen og tror alt er som før, risikerer vi å miste noe av det viktigste vi har: nemlig ambassadens vilje til å gi oss inntektsbekreftelser i Bangkok. Og tro meg – det kan bli et mareritt for mange hvis dette ryker.

For deg som ikke vet: denne bekreftelsen er livsnerven for mange nordmenn i Thailand. Den brukes når man søker visa, oppholdstillatelse, bankkonto, forsikring og til og med fornyelse av førerkort. Uten den? Vel... da kan det bli som å be immigrasjonskontoret om hjelp med Google Translate og papirbunker fra 1993. Lykke til.

Så hva skjer?
Skal vi være ærlige, så har det vært uro rundt ambassadens beslutning om å kutte ut inntektsbekreftelser. Offisielt sies det at det handler om rutiner, kapasitet eller at "det ikke er deres ansvar". Men for oss som faktisk bor her, føles det mer som at noen i Oslo har funnet en ny måte å gjøre livet vårt unødvendig vanskelig på.

Og det er her DU kommer inn.

💥 Et lite klikk for deg – et stort steg for fellesskapet
Et opprop er nå satt i gang – og det er viktig å merke seg at det er laget av et medlem i foreningen Sabaidee Khon Norway (SKN). Vi kan mene mye om organisasjoner og enkeltpersoner, men dette tiltaket er viktig og riktig – og det fortjener vår støtte uansett hvem som tok initiativet.

Nå har over 800 personer allerede signert – men det trengs mange flere for å bli hørt.
Jo flere vi er, jo vanskeligere blir det for beslutningstakerne å ignorere oss.

Vi trenger at flest mulig signerer dette oppropet. Ikke fordi det er trendy. Ikke fordi det er hyggelig. Men fordi vi risikerer å stå alene neste gang vi trenger dokumentasjon for å kunne bli i landet vi kaller hjemme.

Og hvis vi ikke handler nå, vil denne tjenesten være borte for godt fra og med 1. mai 2026. Tikk takk...

📢 Hva gjør jeg?
Finn oppropet – spør oss, det deles i grupper og forum.

Signer – tar 30 sekunder. Ikke tenk, bare gjør det.

Del – send videre til venner, naboer, barvenner og den sure fyren du krangler med om Leo vs. Chang.

💬 Og til slutt:
Jeg skal selv kontakte flere moderatorer, dele det i norske og thailandske grupper jeg har ansvar for – og mase litt ekstra på noen som vet å trykke på riktige knapper. Men jeg kan ikke gjøre det alene. Det er nå vi må stå sammen.

Så signer. Del. Snakk. Engasjer deg.
For hvis vi ikke gjør noe – så gjør ingen det.

https://www.opprop.net/ikke_legg_ned_tjenesten_for_inntekts_bekreftelse_ved_den_norske_ambassaden_i_bangkok?fbclid=IwY2xjawLbiR5leHRuA2FlbQIxMABicmlkETBweU0xWXU0dTIwaFN2aG5oAR4F9V8Li9m8c5kkRroYLi8gnLHg55CJVvCT4NlQKUac9KxSKm8WaL3ino_8BA_aem_1xDsNk2ckcdmN3LfxJ15XQ

Det er mange Nordmenn som er avhengig av å få inntekts bekreftelse fra den Norske ambassaden i Bangkok. Denne tjenesten har vært utført ved ambassaden i mange år og det er mange som av den grunn er avhengig av dette dokumentet. Ved å slutte med tjenesten er det s...

08/07/2025

🍻 Fra pappaperm i Surin til personnummer i Norge – nå er Sonja på plass i systemet!
Ja, jaggu! Det skjedde. Etter en evighet med venting, skjemahelvete og mer papir enn det går med i en gjennomsnittlig NAV-søknad, tikket det endelig inn en melding fra Folkeregisteret. Ikke sånn «du skylder oss mer penger»-moro, men faktisk noe som fikk meg til å smile fra øre til øre:

Sonja Oline er nå offisielt registrert i Norge! 🇳🇴👶

Det vil si at vår lille sjef her hjemme ikke bare er dronning av huset og slavedriver av pappa – hun er nå også utstyrt med eget norsk personnummer. Og det betyr én ting: pass er på vei. Det er betalt, klart, og nå skal det bare trykkes opp og sendes i posten (helst uten å bli borte i et thailandsk postmysterium).

Jeg må si det som det er: Dette er stort. Ikke fordi hun trenger pass for å reise med en gang – men fordi det betyr at hun er registrert i MITT navn i Norge. Endelig. Etter lang ventetid, noen søvnløse netter og et par frustrerte e-poster (ok, kanskje litt banning også), står det svart på hvitt.

Så ja – dette er ikke bare en liten seier. Det er en stor én.
Jeg er pappa. Offisielt. I systemet. Ikke bare i hjertet, men nå også i Folkeregisteret.

Og jeg er forbaska stolt.
Skål for det. 🍺

07/07/2025

Fra Facebook til Fantasy – og alt imellom

(NB: Dette er ikke en negativ ytring mot noen personer, grupper, eller foreninger – bare et skråblikk med glimt i øyet.)

Av: En heldig fyr med familie, forum og fantasi

La meg begynne med en liten disclaimer: Jeg er ikke her for å henge ut noen. Jeg er ikke her for å skape drama (det klarer Facebook-grupper helt fint på egenhånd), og jeg er definitivt ikke her for å starte noen ny religion – selv om vi etter hvert har nok onsdagspilsdeltakere til å fylle et middels norsk bedehus.

Jeg bor i Surin. Ja, den byen hvor kuene hilser på deg mer enn folk gjør i Oslo. Jeg har ei fantastisk kone, to døtre – én biologisk og én som er på god vei til å bli det, gjennom en adopsjonsprosess som går omtrent like raskt som internett i Isaan under regntida.

Vi er en lykkelig familie. På godt og vondt. Mest godt. Men litt vondt, så vi husker å sette pris på det gode.

Så hva gjør en nordmann i Thailand når han ikke lenger gidder å diskutere strømpriser, bompenger eller hvorvidt brunost er på vei ut av kulturen? Jo, han blir med i Norge–Thailand | Forum.

Det er et selvhjelpsforum for nordmenn i Thailand. Ikke en klubb med medlemsavgift, vedtekter og årsmøter med kake og krangling, men et ekte fellesskap av folk som vil hjelpe hverandre – uten å sende faktura etterpå.

Jeg var så heldig å bli spurt om å være med å stifte dette, og sa ja. Nå har vi medlemmer over hele Thailand – fra jungelen i nord til sandstrendene i sør.

I Isan har vi vår egen avdeling: Norge–Thailand | Isan Forum. Her møtes vi hver onsdag på Fantasy Restaurant i Surin, klokka 12:30 og utover – eller så raskt vi klarer å komme oss ut av huset uten å glemme tennene, mobilen eller buksa.

Dette er lavterskel i praksis. Ingen ledere, ingen kontingenter, ingen skjemaer. Bare folk som kan noe, og som hjelper andre som ikke kan det – og omvendt. En slags byttehandel av erfaring, kunnskap og dårlige vitser.

Og her er det rom for alle – uansett hva du drikker. Enten du tar en kaffe, vann, brus, smoothie, en kald pils eller noe med paraply i – du er like velkommen. Det eneste kravet vi har, er at du møter opp med godt humør. Alt annet er frivillig.

Her får du hjelp med visum, helseforsikring, førerkort, skrullete nabokrangler og hvor du finner den beste kyllingretten til under 60 baht. Alt i et miljø hvor latter er obligatorisk og dømming er forbudt.

Og ja – vi har gått til anskaffelse av T-skjorter i Isan-forumet! Skikkelig forumfølelse på stoff, til selvkost – altså ekte selvkost, ikke den typen hvor du betaler 500 baht for en T-skjorte og lurer på hvem som kjøpte seg ny scooter.

Vil du ha T-skjorter med logoen fra Pattaya, Chiang Mai, Phuket eller Hua Hin? Bare rop ut, så fikser vi det. Vi lager det for deg – til kostpris. Ingen luring, ingen profitt. Bare forumfølelse og fellesskap på brystet.

Så om du sitter et sted i Thailand og tenker: "Det hadde vært godt med noen å spørre – uten å få svar med PayPal-link," så vet du hvor vi er.

Dette er ikke fancy. Det er ekte. Ikke perfekt. Men ærlig.

Vil du være med å starte noe i ditt område? Si ifra. Ikke etter Chang – men etter fellesskap. For det er faktisk mulig å bygge noe stort uten å bygge hierarki.

Velkommen til en annerledes gruppe.
Der vi ikke har styrer – vi har stolthet.
Der vi ikke har avgifter – vi har aviser med T-skjorteannonser.
Og der vi ikke har politikk – vi har pils og praktiske råd.

Vi tar ikke oss selv høytidelig.
Men vi tar vare på hverandre.

06/07/2025

Hvordan jeg ble en småfeit pappa med tre thaidamer, null filter og permanent adresse i tropisk kaos
Av: Ove Forseth – tidligere langtransportsjåfør, nå livsnyter, papirkjemper og thailandsk svigerdrøm

La oss spole tilbake. Året var 2016. Jeg var ferdigkjørt – bokstavelig talt – etter mange år bak rattet i det som føltes som en blanding av militærtjeneste, helsemaraton og realityshowet "NAV søker ny deltaker". Kroppen min sa stopp. NAV sa "du er ufør". Jeg sa: "Fint. Da stikker jeg til Thailand."

Og så gjorde jeg nettopp det. Jeg solgte alt jeg eide – bortsett fra litt norsk stahet og en koffert med hvite sokker i sandaler – og satte meg på flyet 23. februar 2017. Enveis. Retur? Ikke faen. Det var minusgrader i Norge og jeg hadde sett en dokumentar om thaimassasje. Valget var lett.

Pattaya – kjærlighet, galskap og en liten smule permanent posttraumatisk kjærlighetsforvirring
Da jeg landet, sto en kompis klar. Han hadde fiksa leilighet i Pattaya. Jeg hadde fiksa hodet på “ferie-mentalitet permanent”. Jeg ble møtt av en fuktig luftvegg, en moped som nesten traff meg på fortauet, og tre bargirls som tilbød “tjenester” før jeg rakk å hente kofferten.

Det tok meg nøyaktig to måneder før jeg fant “kjærligheten”. Hun var vakker. Hun lo av vitsene mine (mistanke i etterkant: hun skjønte ikke en dritt). Vi giftet oss. Jeg trodde jeg hadde funnet livets mening.

Spoiler alert: det hadde jeg ikke.

Vi flyttet til Khon Kaen. Jeg mistrivdes. Hun trivdes – med naboen. Vi flytta til Rayong. Jeg trivdes litt mer. Så tilbake til Pattaya. Der trivdes jeg best – spesielt alene. Etter ett års ekteskap skjønte jeg at kona var gal. Ikke sånn "elsker å danse naken i regnet"-gal, men sånn "hører stemmer som ber henne skjære hull i madrassen"-gal.

Hun døde på min 50-årsdag. Jeg fikk meldingen på Line mens jeg satt med bursdagskake og Leo. Heldigvis hadde jeg ikke blåst ut lysene enda – ellers hadde jeg sikkert ønska meg henne tilbake. Fred med hennes minne. Og fred over min nattesøvn.

Filippinene: 7 måneder, 14 haner og null vilje til å bli der
I affekt pakket jeg alt og ropte: "Thailand, du får ikke knekke meg!" og flyttet til Filippinene. Det var... annerledes. Støynivået var konstant 140 decibel. Jeg ble vekket hver dag klokka 04:30 av haner som hadde ADHD. Alt var dyrere, maten smakte som om noen hadde kokt papp i motorolje, og det tok meg tre timer å forklare en elektriker at “lyset funker ikke”.

Etter sju måneder og cirka 19 diareer senere satt jeg på flyet tilbake til Thailand – ydmyket, sulten og fast bestemt på å aldri undervurdere pad krapow igjen.

Scandic Apartments – og dama som ga meg hjertet tilbake
November 2019 leide jeg en billig leilighet i bakgården til Scandic Apartments – den eneste plassen i Pattaya der du får brun saus, potetmos og følelsen av å være på Dombås. Der jobbet hun. Ikke en bargirl. Ikke en luring. Men ei ordentlig jente med beina plantet på jorda og hjertet rett i smilet.

Jeg begynte å spise der hver dag. Ikke bare fordi kjøttkakene var gode – men fordi hun serverte dem med et blikk som sa: "Du får ikke dessert hvis du flørter med servitrisen igjen."

En måned senere flytta hun inn. Ingen drama. Ingen stemmer i hodet. Bare to mennesker, én TV, og én datter fra et tidligere forhold – og jeg hadde aldri vært mer tilfreds. Så kom korona. Så kom kreft. Jeg måtte til Norge. Hun dro hjem til Prasat, åpna kiosk og forsørga seg selv og dattera si med ære, styrke – og litt økonomisk støtte fra meg, så klart. Jeg betalte, hun holdt ut. Det kaller jeg teamwork.

2021–2024: Tilbake til Thailand, tilbake til livet – og inn i farsrollen
I desember 2021 kom jeg tilbake til Thailand og fikk føle på noe som ligna ekte familieliv. I 2022 flytta vi sammen igjen. I mai 2023 kom vår datter til verden – og jeg, en halvfeit eks-sjåfør fra Norge, ble pappa igjen som 50-åring. Jeg hadde glemt hvordan bleier lukta. Jeg hadde glemt hvor lite søvn man får. Men jeg hadde aldri følt meg mer levende.

I september 2024 giftet vi oss. Ikke i bargata. Ikke på fylla. Men ordentlig. Med stolthet og kjærlighet – og uten karaoke (nesten).

Nå holder vi på å adoptere storesøsteren, for det skal være rett og slett vår familie. Vi venter også på norsk pass til veslejenta. Alt er godkjent, men noen i Skatteetaten sitter visst fast i feriemodus og må først klippe ut personnummeret med saks og limstift. Vi venter i spenning.

Neste stopp: Buriram og Vietnam
Neste uke drar vi til Buriram for å få Thai-pass til alle tre jentene mine. Jentene. Mine jenter. Det høres fremmed ut, men også helt riktig. Fire stykk i bilen. En norsk-pappa, en thai-kone, en tenåringsdatter og en energibombe på 2 år – alle klare for ferie til Vietnam i august.

Jeg vet ikke helt hva som venter der. Men jeg vet at det ikke kan bli verre enn Filippinene.

Konklusjon: Fra NAV til Nirvana
Så her sitter jeg. Midt i Thailand. Med kjærlighet, familie, et par thailandske svigermødre som snakker fort og høyt, og et liv jeg aldri kunne fått i Norge.

Jeg savner pølse i brød. Jeg savner brunost. Men jeg savner ikke alt papirmaset, den sure vinden og følelsen av å være bare et personnummer i systemet.

Her er jeg pappa. Her er jeg ektefelle. Her er jeg Ove. Litt solbrent, litt tykk, men faen så lykkelig.

05/07/2025

Når bestefar savner – og hele bonusgjengen ruller sørover for en dose kjærlighet
Av Ove Forseth – pappa, sjåfør og profesjonell barnebarnsmekler

Du vet det er ekte kjærlighet når en bestefar som allerede bor i Thailand, peker sørøstover og sier:

– Jeg må se barnebarnet mitt. Nå.

Og når bestefar reiser, så reiser han ikke alene.
Han tar med seg kona – og ett stk. bonusbarnebarn – og setter kursen 46 mil sørover i god, gammeldags familiekavalkade.

Vi som bor her – og vi som ikke fikk plass
Vi er lille familie Forseth:
Norsk pappa, thaidame med orden i rekkene, ei toåring med prinsessestatus og ei 18-åring som står i tenåringsopposisjon – men smelter litt for barnebarn-magien.

Vi har det godt her i nordøst-Thailand.
Men vi har ikke plass til tre ekstra i huset – det stopper liksom på hjerterommet.
Så da meldinga kom:

"Vi kommer – i morgen!"
… svarte vi:

– Fantastisk! Hotellet ligger bare et steinkast unna. Dere får VIP-behandling likevel.

Og det fikk de.

I dag kom de – og vi sto klare
I formiddag rullet bestefar, kona og bonusbarnebarnet inn til Surin.
Vi dro og hentet dem på hotellet, fikk pakket hele gjengen inn i bilen og kjørte sammen til en bedre lunsj. Langbord, latter, familieklemmer og små barnefingre i sausen.

Bestefar var i himmelen.
Toåringen vår fikk gave og strålte som en sol.
Bonusbarnebarnet kastet seg inn i leken som om han hadde vært der i månedsvis.

Etter lunsj – høneblund og powernap
Etter lunsjen kjørte vi dem tilbake til hotellet.
For la oss være ærlige:
Tre voksne på tur, en lang kjøretur i beina, tropevarme og småbarn – det krever en liten siesta.

Bestefar ville ta seg en høneblund.
Kona hans likeså.
Bonusbarnebarnet gikk i hvilemodus.
Og vår egen lille prinsesse skulle ha sin trofaste powernap, med vifte på fullt og smokken trygt plantet.

Planen videre? Mer familietid!
Når alle har fått ladet batteriene, kommer de ned til oss igjen.
Kanskje det blir kveldskaffe. Kanskje lek. Kanskje en tur på nattmarked.
Det viktigste er ikke hva vi gjør – men at vi gjør det sammen.

Og så sover de på hotellet i natt – før de vender snuta hjemover i morgen.
En liten visitt, ja – men fylt med alt det som teller.

Hva har vi lært?
At savn ikke alltid krever mange dager – bare ett møte kan fylle hjertet.
At kjærlighet noen ganger kommer med koffert og bonusbarn.
Og at det finnes øyeblikk – midt i varme, mat, latter og litt søvn – som gjør hele turen verdt det.

Så neste gang noen spør:
"Kom de virkelig 46 mil bare for å være her ett døgn?"

Så svarer vi:

– Ja. Fordi det er alt som trengs når savnet er ekte og kjærligheten sterk. ❤️

05/07/2025

Fredagspilsen i Surin – der Leo-pilsen renner, løgnene vokser, og dramatikken er ekte
📍Fantasy Bar, Surin

Fredagspilsen i Surin er ikke bare et fast innslag i kalenderen – det er en mental tilstand. En ventil for oss som har overlevd både ekteskap, NAV og norsk vinter. Her er det ingen dresskode, ingen agenda og definitivt ingen sensur. Kun skråblikk, varme klemmer, kalde Leo og en stadig mer sliten bardisk som vitner om livets harde virkelighet – og våre forsøk på å le av den.

Og hvor skjer det?
På legendariske Fantasy Bar i Surin, selvfølgelig – vårt ukentlige fristed, vår hjemmebane og vårt felles tilfluktssted fra både husarbeid og svigermødre.

Denne fredagen ble noe helt for seg selv.

Vi endte opp med 17 nordmenn rundt bordene. En av dem hadde satt seg i bilen i Pattaya, rattet med ett øye på GPS og ett på bensinmåleren, og kom svett, støl og tørst til Surin – direkte inn i Leoens åpne armer. To andre hadde kjørt fra Chonburi, visstnok for «å treffe gutta igjen», men vi vet jo alle at det også luktet litt nysgjerrighet rundt den nye servitrusa…

Og akkurat der startet dramatikken.

Når to kompiser blir to konkurrenter
Den nye servitrusa, som nå begynner å få både glimt i øyet og autoritet bak disken, er kanskje ny i gamet – men hun visste nøyaktig hvordan hun skulle få to voksne menn til å gå i barndommen. Den ene langveisfareren kjørte klassikeren: overdreven tipping og «trenger du hjelp med å rydde etterpå?»-trikset. Den andre lente seg mot bardisken som om han var James Bond i flip-flops og Leo-singlet, og spurte om hun hadde «noe sterkere enn øl» – med blikk som kunne smeltet is i Arktis.

De lo, vi lo, hun lo – men ingen visste egentlig hvem hun smilte mest til. Og der, mine damer og herrer, begynte det å koke lett i øyekroken på begge to.

En veteran vender tilbake – og forsvinner igjen
Midt i Leo-leiren dukket det opp et kjent fjes. En av de gamle trofaste, som hadde vært savnet en stund, kom ruslende inn døra på Fantasy Bar med et smil som sa “Jeg har savna dette, men jeg husker ikke alt.” Vi reiste oss, klappa ham på skuldra, kjøpte ham en Leo og ønsket ham velkommen tilbake.

Det skulle vi kanskje ikke gjort.

For idet tredje ølet traff blodet, forsvant både hemninger og balanse. Etter en kort periode med storform, gikk han over i svimmel dansing, ukontrollerte brøl-lattere og til slutt: en mild kollaps over bord 3. Heldigvis er vi ikke bare idioter – vi er lojale idioter. Så vi fikk ham ut, inn i bil, spente beltet og kjørte ham hjem. Uten klaging. Bare litt latter. Og noen bilder.
Eller… det var planen. Men det ble så moro i går at vi glemte å ta bilder! Alt sitter bare i hodene våre – og der blir det nok værende, sammen med resten av fyllefantasien.

Når festen nekter å dø
Da Fantasy Bar stengte dørene, var det noen av langveisgjestene som tydeligvis hadde ladet opp til maraton – ikke sprint. De snudde seg ikke mot senga, men mot byen. Og hvem viste vei? Den samme servitrusa som hadde delt ut flørt, isbiter og Leo hele kvelden.

De dro videre til en annen bar i Surin sentrum, der karaoke-maskinen hadde sett bedre dager, og whiskyflaska var både mistenkelig billig og mistenkelig tom. Det sies at én fikk synge duett med ei som het Tik, en annen ble observert i nærkontakt med ei som visstnok het “Baby”, og en tredje – ja, han endte visst med å betale hele regninga. Igjen.

Konklusjonen som aldri helt konkluderer
Fredagspilsen på Fantasy Bar i Surin er et sted du går for å glemme tid, regler og hvem som egentlig vant diskusjonen om hvem som fikk først øyekontakt med servitrusa. Det er mer enn en samling – det er en overlevelsesstrategi, et fellesskap, og et sted hvor alle vet hva som skjedde… men ingen snakker om det neste dag.

Og neste fredag?

Vi er der. Samme plass. Samme Leo. Samme galskap.
Kanskje med samme servitruse.
Og helt sikkert med nye historier som aldri skulle vært fortalt.

03/07/2025

Når kroppen tar kvelden – før festen i det hele tatt har begynt
Av en som planla å komme, men kroppen hadde andre planer

Det finnes lite som er så frustrerende som når helsa saboterer planene dine – spesielt når det ikke synes utenpå. Du ser jo ikke syk ut, får man høre. Nei, og bilen ser ikke ødelagt ut heller før du vrir om nøkkelen og den bare hoster og dør. Kroppen min er litt sånn for tida – den starter, men ikke alltid på alle sylindrene.

Rygg og nakke vil plutselig være med på laget – ikke for å hjelpe, men for å sabotere. Akkurat som om de har egen agenda. Og den agendaen er tydeligvis ikke å dra på besøk, møte venner eller gjøre noe som helst som minner om moro. I stedet velger kroppen å protestere. Streik, rett og slett. Uten forvarsel. Jeg hadde jo pakket humøret, smilet og det sosiale batteriet – men det hjelper lite når kroppen trykker på nødknappen og sier «ikke i dag, kompis».

Det verste er jo at det ikke syns. Det er ingen krykker, ingen bandasje, ingen feber som lyser rødt. Så når du må melde avbud, føler du deg som en unnasluntrer – selv om sannheten er at du skulle gitt mye for å være der, om kroppen bare spilte på lag. Men det gjør den ikke alltid. Og det må vi lære oss å si høyt.

For skjulte sykdommer er nettopp det – skjulte. Men de er der. Og de suger energi, planleggingsglede og iblant til og med selvtillit. Det krever sin mann å stå i det – og enda mer å være ærlig om det.

Men det er også lov å le litt midt oppi det hele. For det blir nesten komisk når du har gledet deg til en sosial kveld, og i stedet ender opp med varmeflaske, ibux og Netflix i fosterstilling.

Så til dere kompiser som lurer på hvor jeg ble av – det var ikke viljen det stod på. Det var bare kroppen som kjørte sitt eget løp i dag. Men i morgen? I morgen håper jeg systemet er rebootet og at kroppen min er nogenlunde oppe og går igjen. Da tar vi det igjen – kanskje med ekstra latter og en øl i hånda.

Til deg som kjenner deg igjen: Du er ikke alene. Noen dager vinner kroppen – men du taper ikke av den grunn.

29/06/2025

🔻 Ikke kom til Thailand og tro du er pl***oy – her kan dama di dra ned buksa di og svare med å dra ned sin egen…

🔻 Tror du er god med damer? I Pattaya kan “hun” ha større utstyr enn deg – og da hjelper det ikke hvor mye Axe du har på deg.

🔻 Velkommen til Thailand: Der noen damer står når de tisser – og du først oppdager det når du ligger nederst.

🔻 Ikke sjekk opp med promille og stolthet – i Thailand kan du ende med balls to balls før du får sagt “sawasdee khrap”.

🔻 I Norge sjekker du cup-størrelse. I Thailand burde du sjekke for girkasse.

🔻 Kommer du til Thailand med k*k i hodet og null erfaring, så ender du fort opp med k*k i hånda – og det er ikke din.

--------------------------------------------------------------------------

Fredagspilsen i Pattaya: Da førstereisgutten trodde han scora – men traff rett i transitt og ble delt på Line før han rakk å knyte skolissa

Fredagskvelden var i gang i Pattaya. Lufta dirra av tuk-tuk-eksos, kokosnøttolje og drømmer som burde vært levert med bruksanvisning. Gutta hadde så vidt rukket å knekke hver sin Leo før samtalen var inne på forskjellen mellom kjærlighet og timespris.

Så kommer han inn.

Førstereisgutten. Rett fra Norge. Bleik som en ostepølse i februar, med nystrøket "Same Same But Different"-skjorte og et blikk som roper “nå skal det knulles”.

Og der – der står hun.

Lang, lekker og med lår som kunne stanse trafikken i Bangkok. Han får tunnellsyn. Alle advarsler fra kompiser og forum på Facebook er glemt.

Han spretter bort med samme selvtillit som en 18-åring med russefløyte:
– “Hey sexy… skal jeg vise deg ekte norsk stiv kuling?”

Hun smiler søtt og svarer:
– “Sure baby, men kan du håndtere storm med ekstra utstyr?”

Han nikker. Forståelsen er null, men kåtskapen er hundre.

Sekunder senere er han ute av baren, hånda i hennes, skjebnen i hans egne.

En time går.

Plutselig hører vi det – et urbrøl fra gata, blanding av frykt, forvirring og tap av maskulinitet. Døra går opp med et smell.

Der står han.

Håret bustete. Skjorta åpen. Bokser’n snudd bak fram og øynene som om han akkurat så Bruce Jenner skifte kjønn i real time.

– “HU H-HADDE… DEN VAR… STØRRE ENN MIN!!”

Baren? Kollapser.

En gammel Pattaya-veteran hvisker med et grin:
– “Velkommen til Thailand, gutt. Der ladyboy betyr businessclass...”

Og Line-gruppa? Allerede oppdatert. Video i 720p. Zoom på ansiktet hans akkurat idet han oppdager overraskelsen mellom låra hennes. Filmen heter nå:

"Norwegian Wood – When the Tree Had Nuts"

Moralen?

I Norge kan du bli lurt av ei som sier hun er singel. I Pattaya kan du bli lurt av ei som sier hun er kvinne. Og mens fotballgutter får rødt kort for takling bakfra, fikk han bakrom, full pakke – og kallenavnet “Ladyboy Lars”.

Neste gang? Dobbeltsjekk girkassa før du prøver deg på motorveien.

29/06/2025

Fotball eller frihet? Gi meg en pils og en bensinmotor, takk.

Av: En som aldri skjønte offside

La oss være ærlige her, folkens: Fotball er en fantastisk sport – for de som har tid til å se voksne menn løpe etter en ball i 90 minutter mens de later som de blir skutt hver gang noen dulter borti dem. For oss andre? Det er 90 minutter tapt livstid vi aldri får tilbake, og som kunne vært brukt på langt viktigere ting. Som å nyte en kald pils med gode venner. Eller kjøre på landeveien med vind i håret og mygg i tenna. Eller rett og slett: leve.

Pub over Premier League – alltid
Mens noen samles i mørke stuer med skjerfet rundt halsen, sittende som zombier foran TV-skjermen og brøler «DOMMER’N ER KJØPT!», så finnes det en annen vei. En vei brolagt med latter, lyden av glass som klirrer og samtaler som spenner fra politikk til promp. Jeg snakker om puben. Baren. Restauranten. Det hellige tempelet der venner samles, historier overdrives, og ingen blir utvist for å ha snakket for høyt – tvert imot, du får påfyll.

Der ute finnes en verden hvor du slipper å late som du vet hvem Haaland spiller mot i helga. En verden hvor du kan si «Offside, er ikke det noe med fisk?» og bli møtt med latter i stedet for lynsjestemning.

Friheten på to (eller fire) hjul
Og om ikke puben frister, så finnes det en annen kur mot fotballfeber: landeveien. Bil eller motorsykkel – det spiller ingen rolle. Bare du kommer deg bort fra TV, vekk fra skrikinga, og ut i friheten. Det er noe magisk med å kjenne asfalt under hjulene, høre motoren synge og se horisonten åpne seg.

Sammenlign det med å se 22 menn sparke hverandre i leggen mens kommentatoren roper: «DET DER MÅ VÆRE STRAFFE!» Nei takk. Jeg tar heller 300 kilometer på landsveien, en bensinstasjonspølse og en bensinlukt som sitter i klærne til dagen etter.

Fotball: En folkesykdom?
Fotball er ikke bare en sport. Det er en diagnose. En epidemi. Noen får det som barn, andre smittes av kollegaer eller svigerfedre. De snakker om formasjoner, overgangsvinduer og XG som om det skulle være gresk mytologi. Men det verste? De blir sinte om du ikke bryr deg. Det er som en sekt – og vi som ikke er med, er frafalne.

Det er visst ikke lov å si «Jeg kunne ikke brydd meg mindre» uten å få et blikk som om du nettopp spyttet på bestemora deres.

Men altså…
Nå skal ikke jeg være han surpumpen som sier at fotball burde forbys og stadionene gjøres om til frisbeegolfbaner (selv om tanken er fristende). For la oss være klare:

Du som elsker fotball – jeg respekterer deg.

Jeg skjønner at det gir deg glede. Fellesskap. En grunn til å rope ukvemsord mot et annet menneske i kollektiv ekstase. Og det er greit. Jeg vil ikke stå i veien for din fotballtro, din Messi-elsk eller din Liverpool-lidelse.

Jeg sier bare: La oss som heller vil kjøre, drikke og skravle – få gjøre det uten å måtte kunne navnene på benken til Manchester United.

Til deg som elsker fotball: Kos deg. Spark ball, rop på dommer’n og mal ansiktet ditt i klubbfargene. Men ikke se rart på meg når jeg sier at jeg heller vil se sola gå ned fra en barstol enn å se den 27. reprisen av en feilpasning i midtsirkelen.

For vi er forskjellige, og det er faktisk greit.

Men én ting kan vi sikkert være enige om:
VAR ødelegger alt.

Skål! 🍻