04/04/2026
Helt fra ungdomsskolen av grudde jeg for A4-livet som ventet der framme.
Jeg visste jo at noen få mennesker klarte å gjøre noe ekstraordinært med livene sine, men det var jo "dem", og ikke en helt vanlig jente fra en bygd på Jæren, uten noen spesielle egenskaper eller ekstra gunstige omstendigheter.
Jeg trivdes så godt på skolen, og den daglige rutinen med å stå opp, dra avgårde, treffe venner, øve til prøver, lære nye ting, se hvor bra jeg klarte prestere... Finne på kjekke ting om ettermiddagene og i helgene... Jeg elsket livet mitt, og var eventyrlysten.
Så ble jeg alenemamma som 19-åring, og voksenlivets krav overtok for den behagelige skoletilværelsen.
Etterhvert kjente jeg at "nå er jeg her, her hvor jeg grudde meg til å havne". Jeg var nødt til å jobbe 100% og skaffe inntekt til å bo i et rekkehus jeg hadde klaus i.
Sette ungen min bort for å jobbe.
Jeg trivdes greit nok i jobben, men der var mange timer borte, ass...
Heldigvis hadde jeg gode folk rundt meg, men jeg kjente meg fryktelig alene med drømmen om å gjøre noe ekstra med livet mitt. Var det ingen andre som drømte om noe mer her i livet, enn A4?
