25/08/2026
«Mamma, ikke dra til jaktkoia på lørdag. Kundene tror de har eksklusiv tilgang til hele terrenget.»
Jeg sto med geværskapnøkkelen i hånden og trodde sønnen min spøkte.
Lørdag var dagen vi alltid dro opp.
Ikke nødvendigvis for å jakte.
Noen år satt vi bare i koia, kokte kaffe og gikk gjennom skogen mannen min hadde kjent bedre enn sitt eget kjøkken.
Det var første høsten etter at barnebarnet mitt fylte seksten, og jeg hadde lovet å vise ham posten bestefaren hans brukte under elgjakta.
Så sa sønnen min at vi ikke kunne komme.
På vår egen eiendom.
Fordi noen andre trodde den var deres.
Jeg heter Randi Løberg, er 72 år og bor utenfor Elverum. Mannen min, Kåre, døde for fem år siden. Familien hans hadde eid skogeiendommen vår siden 1960-tallet.
Rundt 430 dekar produktiv skog.
Noen myrer.
Et lite tjern.
En enkel jaktkoie.
Og jaktrettigheter som aldri hadde gjort oss rike, men som betydde mye.
Kåre levde for høsten.
Han var ikke en troféjeger.
Han snakket mer om spor, vindretning og skogens helse enn om gevær.
Sønnen vår Anders, 44, arvet interessen. Datteren vår Thea, 40, bor i Oslo og jobber med innkjøp. Hun jaktet aldri særlig mye, men hun var glad i koia og alle historiene rundt stedet.
Etter at Kåre døde, lot jeg Anders håndtere mye av den praktiske jaktforvaltningen.
Han organiserte lokale jegere.
Rapporterte uttak.
Ordnet ettersøk.
Sjekket veier.
Tok kontakt med naboterreng.
Det passet meg godt.
Jeg hadde ingen interesse av å bruke september på telefon med ti forskjellige jegere.
Vi skrev en enkel fullmakt.
Anders kunne inngå ordinære årlige jaktavtaler, administrere korttidsutleie og representere meg i praktiske spørsmål knyttet til jakt og viltforvaltning.
Han kunne ikke selge jaktrettighetene.
Han kunne ikke pantsette dem.
Og avtaler utover én jaktsesong krevde min skriftlige godkjenning.
Det fungerte i tre år.
Faktisk bedre enn da Kåre levde.
Anders laget kart.
Digitale poster.
Bedre rutiner.
Han tok inn noen betalende gjester fra Oslo og Trondheim.
Jeg syntes det var litt fremmed, men pengene gikk til veivedlikehold og koia.
Så startet han selskapet sitt:
Løberg Villmark AS.
Guiding.
Jaktopplevelser.
Hundetrening.
Enkle bedriftshelger.
Jeg sa:
«Så lenge du ikke gjør skogen til fornøyelsespark.»
Han lo.
«Mamma, folk betaler for stillhet.»
Det hadde han rett i.
Jeg trodde vi hadde funnet en god balanse.
Så kom telefonsamtalen om lørdagen.
«Hva mener du med eksklusiv tilgang?»
Anders svarte ikke med en gang.
«Det er en ny avtale.»
«Med hvem?»
Et fiktivt opplevelsesselskap:
Nordspor Villmark AS.
De solgte jakt- og naturpakker til norske, svenske og danske kunder.
Anders hadde inngått en avtale hvor Nordspor fikk:
eksklusiv kommersiell jaktrett,
prioritert bruk av jaktkoia,
adgang til terrenget for betalende grupper,
og rett til å markedsføre området som et fast premiumterreng.
Varighet:
åtte år.
Jeg trodde jeg hadde hørt feil.
«Åtte år?»
«Ja.»
«Fullmakten din gjelder ett år.»
«Den sier at jeg administrerer jaktrettighetene.»
«Den sier ordinære årlige avtaler.»
Han pustet ut.
«Mamma, Nordspor investerer ikke i et terreng de kan miste etter én sesong.»
Jeg satte meg.
«Hvor mye har du lovet dem?»
Avtalen hadde en garantert grunnbetaling på:
420 000 kroner per år.
I tillegg fikk Anders sitt selskap betalt for guiding, hund, transport og tilrettelegging.
Estimert samlet verdi for Løberg Villmark og eiendommen over åtte år:
over 5,6 millioner kroner, dersom volumet holdt.
Jeg sa ingenting.
Anders fortsatte.
Nordspor hadde allerede solgt:
36 jaktpakker
til første sesong.
Noen kostet over 45 000 kroner per gjest inkludert opphold, guiding og måltider andre steder i området.
Jeg spurte:
«Hvor mye har de betalt deg allerede?»
Forskudd:
850 000 kroner.
Til Løberg Villmark AS.
Jeg kjente magen synke.
«Hvor er pengene?»
Saldo på selskapets konto:
219 000 kroner.
Resten var brukt.
168 000 kroner på ny terrengbil.
126 000 kroner på hundegård og utstyr.
92 000 kroner på oppussing av koia.
71 000 kroner på markedsføring og nettside.
84 000 kroner på gammel leverandørgjeld.
Resten på lønn, forsikring og drift.
Jeg stirret på ham.
«Du har brukt et forskudd basert på åtte års tilgang til min skog.»
«På virksomheten rundt skogen.»
«Det er ikke et annet svar.»
Thea tok første tog fra Oslo neste dag.
Hun begynte med det enkleste spørsmålet.
«Mamma, får du 420 000 i året?»
Anders svarte før meg.
«Ikke direkte.»
Selvfølgelig ikke.
Avtalen fordelte pengene slik:
Eiendomseierens jaktleie:
145 000 kroner per år.
Løberg Villmark:
resten gjennom tilrettelegging, eksklusivitet, guiding og service.
Thea så på broren.
«Hvordan bestemte du 145 000?»
«Basert på lokal jaktleie.»
«Og resten av verdien?»
«Det er arbeidet mitt.»
Det kunne delvis være sant.
Anders hadde utviklet konseptet.
Han hadde skaffet kundene.
Han skulle faktisk jobbe.
Problemet var at premiumproduktet ikke eksisterte uten terrenget.
Thea åpnet presentasjonen Anders hadde sendt Nordspor.
På første side var et bilde av Kåre foran jaktkoia.
Under sto:
Three generations of authentic Norwegian hunting tradition.
Jeg kjente det stikke.
«Har du brukt bildet av pappa i markedsføringen?»
Anders så ned.
«Ja.»
Thea bladde videre.
Exclusive access to privately controlled family terrain.
Så:
Long-term secured hunting rights.
Hun snudde skjermen mot ham.
«Secured av hvem?»
Anders svarte:
«Meg.»
«Du eier ikke terrenget.»
Han ble irritert.
«Jeg driver hele jaktopplegget. Uten meg hadde mamma leid det ut for en brøkdel.»
Jeg svarte:
«Det kan godt hende.»
Han så på meg.
«Så du skjønner poenget.»
«Nei.»
Jeg pekte på skjermen.
«Jeg skjønner at arbeidet ditt har verdi. Jeg skjønner ikke hvorfor det gir deg rett til å binde min eiendom i åtte år.»
Det ble stille.
Vi kontaktet advokat Hilde Mørk, som hadde hjulpet med skogpapirene etter Kåres død.
Hun ba om fullmakten.
Nordspor-avtalen.
Bankutskrifter.
Markedsføringsmaterialet.
Og alle interne e-poster.
Det tok henne mindre enn en time å si:
«Denne fullmakten ser ikke ut til å gi Anders rett til å inngå en åtteårig eksklusiv avtale.»
Anders svarte:
«Jeg har administrert jaktretten i tre år uten at mamma blandet seg.»
Hilde så på ham.
«Praktisk tillit er ikke det samme som ubegrenset disposisjonsrett.»
Så fant hun neste dokument.
Anders hadde vært i samtaler med banken om å utvide Løberg Villmark.
Plan:
to nye terrengbiler,
hundetilhenger,
en mindre servicebygning,
og kjøp av en nabotomt for overnatting.
Investeringsbehov:
3,8 millioner kroner.
Banken vurderte finansiering på:
2,4 millioner kroner.
Grunnlaget:
Nordspor-kontrakten.
Åtte år med forventede inntekter.
Jeg så på Anders.
«Så lånet ditt avhenger også av at du kan bruke skogen min.»
«Ja.»
«Og hva skjer hvis jeg stopper avtalen?»
Han svarte ikke.
Hilde gjorde det.
Forskuddet kunne kreves tilbake.
Nordspor kunne kreve dokumenterte kostnader dersom de hadde handlet i god tro.
Bankfinansieringen ville trolig falle.
Og 36 kunder hadde allerede kjøpt reiser basert på terrenget.
Anders hadde bygget en situasjon hvor hvert nye steg gjorde mitt nei dyrere.
Jeg spurte:
«Var det derfor du ikke fortalte meg før alt var solgt?»
Han svarte:
«Jeg visste at du kom til å bli skeptisk.»
«Det var ikke spørsmålet.»
Stillhet.
Thea hadde åpnet en intern e-post mellom Anders og Nordspors prosjektleder.
Hun leste høyt:
«Mamma er konservativ på flerårige avtaler, så det er best at vi får første sesong fullt solgt før vi tar den endelige familiesamtalen. Når hun ser hvor bra økonomien blir, tror jeg hun sier ja.»
Ingen sa noe.
Jeg så på sønnen min.
«Du ville ikke få mitt ja først.»
Han så ned.
«Du ville gjøre et nei vanskeligere.»
Og akkurat da handlet dette ikke lenger om jakt.
Det handlet om hvor langt et barn kan gå når han tror han vet hva som er best for en eiendom han ennå ikke eier.
(Siden FB ikke lar oss skrive mer her, kan du lese H.E.L.E HISTORIEN i kommentarene nedenfor. Hvis du ikke ser l!nken, kan du endre kommentarsorteringen fra «Mest relevante» til «Alle kommentarer». 👇👇👇)
