11/10/2025
Fredagspilsen på Fantasy Bar – der latteren sitter løsere enn skruene på barkrakken
Fredagspilsen på Fantasy Bar i Surin har etter hvert blitt et fast rituale for den internasjonale frie verden.
Her samles en eksklusiv delegasjon av pensjonerte helter, utslitte langtransportsjåfører, avdankede oljearbeidere, tidligere barnevernere som endelig har fått fred – og et par som fortsatt tror de er på jobb.
Det hele krydres med sjøfolk, militærveteraner, damer med sjarm og latter fra halve Surin – og et par menn som fortsatt ikke helt vet hva de jobber med, men som jobber hardt med å late som de gjør det.
🍺 «Vi begynte rolig… men det varte ca. tre minutter»
Alt starter som alltid: Noen bestiller kaffe “bare for å se an kvelden”, mens andre starter rett på store LEO og erklærer seg offisielt ferdig med både ansvar og vett for helgen.
Etter første runde går praten løst om alt fra gamle kjøretøy og oljerigger til hvem som egentlig var den første som kom til Thailand “bare for tre uker” – og aldri dro hjem igjen.
Innen klokka har passert midnatt, har pensjonisten slått oljearbeideren i en runde “Hvem har hatt mest idiotiske sjefer”, sjømannen har begynt å fortelle historier som burde vært sensurert av sjøfartsdirektoratet, og langtransportsjåførene måler hvem som har sovet flest netter i førerhuset sitt.
🍹 Internasjonal stemning (og litt høy promille)
Det er ikke bare nordmenn som finner veien til Fantasy.
Her er det damer og karer fra hele Surin – fra det søteste smilet i baren til det bredeste latterbrølet på parkeringsplassen.
Engelsk, norsk, svensk og thai blandes i en språklig lapskaus som hadde fått selv Google Translate til å søke permisjon.
🏖️ De fire tilreisende fra Pattaya
Denne fredagen fikk vi også celebert besøk fra Pattaya – fire glade karer som mente at Surin trengte litt “kyststemning”.
Etter to LEO hver var de dypt engasjert i en meget seriøs diskusjon om hvem av servitrusene (og en av de tilreisende damene) som var den peneste, mest sjarmerende – og kanskje mest sannsynlig å bli med ut etter stengetid.
Det var rene jurypanelet i sving, komplett med poengskjema, håndbevegelser og latter så høy at selv kokken måtte trekke på smilebåndet.
Noen mente de burde ta en “sosial kveldstur på byen etterpå”, mens andre – mer optimistiske av natur – drømte høyt om en litt mer personlig afterparty med senkede skuldre og sengetøy som krøllet seg selv. 😏
🕛 Da klokka slo tolv...
Flere av oss ble igjen på Fantasy Bar helt til stengetid ved midnatt – og de fleste dro pent og pyntelig hjem.
Men én i gjengen, vi nevner ingen navn, mente at kvelden “så vidt var i gang”.
Han ble igjen for å ta en runde til i baren – og ryktet sier at han senere ble observert på vei ut på byen med én, muligens to, av servitrusene som visstnok “bare skulle vise ham veien til neste sted”.
Hvordan den guidede natturen endte, vites ikke – men vi mistenker det ble både musikk, latter, og kanskje litt senkveldsgymnastikk før sola sto opp. 😉
🕺 Etter stengetid – der eventyrene starter og hukommelsen slutter
Når klokka passerer midnatt i Surin, skjer det noe rart.
Luften blir tykkere, musikken høyere – og promillen begynner å snakke et språk ingen egentlig forstår, men alle nikker som om de gjør det.
De fleste normale mennesker hadde tatt kvelden der.
Men vi snakker ikke om normale mennesker her.
Vi snakker om fredagspils-gjengen – den uoffisielle olympiatroppen i utholdenhetsdrikking, latter og småpinlige livsvalg.
🍻 Planen var enkel: «Bare én til før vi drar»
Så sitter de der, svette og fornøyde, og roper til servitrusa:
“Vi tar bare én liten LEO til – så stikker vi!”
Problemet er at ingen i historien noensinne har klart å stikke etter den setningen.
Det er som å si “jeg skal bare innom IKEA i fem minutter” – det går aldri bra.
Tre flasker senere har en av karene plutselig blitt DJ, en annen prøver å forklare en thaidame forskjellen på Volvo og Scania på bred østlandsdialekt #, og sjømannen … ja, han danser igjen.
Han danser som bare sjøfolk som ikke har sett land på seks måneder kan danse.
💃 Diskoteket kaller – og ingen tør si nei
Rundt stengetid får en viss tidligere langtrader et blikk fra en viss servitruse – og plutselig er hele gjengen på vei til diskoteket “bare for å følge ham dit”.
I realiteten ble det som et gammelt NATO-oppdrag: alle ble med, men ingen husket hvorfor.
Inne på diskoteket ble det som å slippe en flokk løshunder inn i en pølsefabrikk.
Lyset blinket, musikken dundret, og midt i det hele sto en pensjonist fra Bergen og forklarte DJ’en at han “egentlig liker Vassendgutane bedre enn techno”.
🕶️ Når dansen blir mer overlevelse enn moro
Etter 20 minutter på dansegulvet begynner svetten å renne som Songkran i april.
Langtraderen er rød som en hummer, oljearbeideren har gitt opp og sitter med to LEO i hånda og blikket festet et helt annet sted, og barne- og omsorgsarbeideren har begynt å praktisere førstehjelp – på seg selv.
Rundt klokken 02:30 har sjømannen fått seg en ny venn – en tuktuk-sjåfør som hevder han kan synge Elvis.
De to står utenfor og synger Love Me Tender mens de deler en pakke sigaretter og en halvlunken LEO.
🌅 Slutten… eller starten?
Når sola står opp over Surin, er stillheten til å ta og føle på.
Noen har sovnet i barstolen, noen på en plaststol utenfor 7-Eleven, og én – vi nevner ingen navn – har plutselig fått en ny Facebook-venn som heter “Aon Aon 1997”.
Så – som alle gode historier i Isan – ender kvelden som den begynte:
Med latter, vennskap, og en felles enighet om at “dette gjør vi aldri igjen”.
…helt til neste fredag. 😉
