02/05/2026
Her er tala Ida heldt på vegne av oss i går:
Gratulerar med dagen, godtfolk! 🌹
Sidan Arbeiderpartiet lanserte parola by og land, hand i hand på 30-talet, har partiet jobba etter eit sentralt prinsipp:
Vi skal ha like moglegheiter i Norge, uavhengig av kven du er og kvar du bur.
Gjennom etterkrigstida gjorde Arbeiderpartiet mange, radikale grep for å sikre akkurat dette:
- Den offentlege skulen vart bygd ut for å gje alle born ei god utdanning, uansett kvar dei budde og kva foreldra tente.
- Statens lånekasse vart oppretta slik at det ikkje var lommeboka til far og mor som avgjorde om du fekk ta høgare utdanning.
- Biblioteket kom til kvar bygd i Noreg, fordi alle skulle ha lik tilgang på bøker og kunnskap.
- Riksteatret vart oppretta fordi nokon krevde at ein unge oppvaksen i ei lita fjellbygd hadde like stort krav på å møte teater, musikk og kultur som eit barn i Oslo.
- Og helsetenestene vart bygd ut over heile landet, fordi retten til å bli frisk ikkje skulle avhenge av om du budde nær ein doktor og eit sjukehus.
Dette kom ikkje av seg sjølv. Det skjedde ikkje fordi nokon på toppen meinte at slik skulle sjølvsagt det vera. Det kom fordi folk i heile landet krevde å bli prioritert, og dei sto saman for å få det til.
Neste år er det kommunevalg. Da må vi som lokalpolitikarar jobbe for viktige sakar lokalt:
- Vi treng for eksempel ein aktivitetsleir i sommarferien, slik at foreldre ikkje må ta ulønna fri for å passe på ungane.
- Vi treng eit betre helsehus, for å sikre gode helsetenestar til alle.
- Vi treng gode transportordningar, for å unngå at folk i kommuna brukar meir tid til å køyre ungane sine, enn på å vera heime.
- Vi treng gode møteplasser, med levande grendahus, nærmiljøanlegg, kultur- og aktivitetstilbud som knytter folk i hop.
- Vi treng gode skuler og læringsmiljø, både inne og ute, som sikrar god læring og høg trivsel for ungane våre.
Dette, og mykje meir, skal vi skal jobbe for. Men det er ikkje nok.
Fordi uansett kor mykje vi gjer lokalt, nyttar det lite om vi ikkje har forutsetningane for å lykkast frå sentralt.
I dag er vi færre her i distrikta enn på lenge. Ikkje fordi folk ikkje ønskjer å bu her, men fordi ein del av dei tinga som er sjølvsagde andre stader, ikkje er sjølvsagte her. Fordi folk faktisk opplev at dei har fleire, og betre, moglegheiter andre stader.
Og når vi blir færre, er det fort gjort at vi òg blir prioritert litt lenger ned på lista, fordi reaksjonene ikkje blir så store.
Det kan vi ikkje akseptere. Eg meiner derfor det er viktig at vi må bli meir ambisiøse på eigne vegne. Vi må gje tydeleg beskjed om våre behov, og krevja å bli prioritert, for at vi, og ungane våre, skal ha like gode moglegheiter som andre.
Og for å få til det, så MÅ vi stå saman. For dette får vi ikkje gjennomslag for frå utsida. Det får vi gjennomslag for internt i partia som tek dei store vala.
Riksteatret, biblioteket, skulen og helsevesenet kom ikkje av seg sjølv. Nokon kjempa for det. Nokon sa at dette har vi rett på, uansett kvar vi bur.
No er det vår tur å seie det same, om våre saker. Om landbruk, om kompensasjon for vern, om oppekst, eldreomsorg og så mykje anna.
Så fram mot neste års valg ber eg dykk om ein ting: Fortel oss kva som er viktig for deg. Kva du er frustrert over. Kva vi politikarar burde forstå. Og meld deg gjeerne inn, slik at du kan vera med å påverke. Det er slik vi skapar ein politikk som faktisk treff.
Og uansett må vi jobbe saman for å bli prioritert.
For moglegheitene våre kjem ikkje av seg sjølv. Dei kjem fordi nokon står på.
Det er det 1. mai handlar om. Gratulerar med dagen 🌹