01/12/2024
Mange har ment mye om dette i årevis. Les hva Odd Børrretzen tenkte rundt Oslos tradisjonsrike gave til London. Sendt 19.desember i 1965 i NRKs radioprogram «Søndagsposten».
Les hele teksten. Den er fornøyelig og det tar bare et par minutter.
Hentet fra coffee table-boka «Med andre ord, naturligvis (Radiokåserier 1960– 2009)
https://larsulseth.no/her-kan-du-bestille-bok-og-e-bok/
JULETREET I LONDON
Juletreet er på plass på Trafalgar Square, Vi har selv sett det der, og det er helt sikkert, og alt er i orden, og det blir jul i London, i år også.
Hvordan klarte de seg før, londonerne? Tidligere juler, mener jeg, før? Ja, nei det er ikke til å tenke på. Så vondt er det.
Londons millioner har ikke hatt det for godt. Plaget av støyende vikinger med vondt i sinne, på London Bridge, Henrik 8., pressgjenger fra marinen, Jack The Ripper, bomber og granater og forskjellig. Og i tillegg til all denne elendighet, har de ikke engang hatt skikkelig jul.
Generasjoner londonere har kjempet seg gjennom gledesløse tilstelninger, aldeles uten lydløst fallende sne, og dombjeller, og blekt lys sivende ut i den tidlige kveldsskumring fra prokuratorens, og kornnek på stabburet, med fete fugler og lutefisk og ribbefett, og i det hele tatt, og juletre.
Ikke vet vi hva disse londonerne egentlig har fordrevet tiden med over helgen, men man har jo hørt noe om plumpudding og noe slags strømper på kaminen. Tøv og ingenting, med andre ord. Slikt er ikke jul. Nei, jul – jul, det er ...
Det er meget langt fra oss å være sentimentale, men når man står foran National Gallery, og ser ut over Trafalgar Square – verdens navle, eller i hvert fall én av verdens navler – og der står altså vårt eget, norske grantre ved siden av Lord Horatio Nelson, så kan vi ikke si oss fri fra en viss varme i maven, og stolthet over å være en av disse nordmenn som har gjort dette for Londons lidende millioner. Og det har de fortjent.
Helt til en vemmelig, liten tanke melder seg. Nemlig; er det helt sikkert at londonerne setter pris på gaven? Det er ikke det at vi har noen grunn til å tro at de ikke gjør det, men kan vi være sikre? Jeg mener, dannede mennesker sier ikke «nei takk» til en julepresang. Tvert imot. Dannede mennesker sier «tusen takk, det var akkurat hva jeg har ønsket meg», når de pakker opp et kamin-ur av messing og plastikk, formet som en avkledt dame, med urskiven felt inn i maven og med opptrekker-nøkkelen korsryggen, eller et rosa slips med grønne frosker, eller en sofapute med gull-lamé, med «Hjem, kjære hjem» i korssting og sorte dusker, eller et veggteppe med pyramide og to kameler foran en brennende ørkensol av rødt bomull og en grønn orgie av oaser i alle hjørnene.
De fleste av oss har en kommodeskuff, eller en loftsbod, hvor slikt man henlegges førstedag, og «Tusen takk, så nydelig!». Men et 20 meter høyt grantre? Det må bli Trafalgar Square. I hvert fall når giveren selv er til stede og ser på oppsettingen.
Og tanken forfølges av andre ubehagelige tanker, som f.eks.: Om nå bystyret i Santo Domingo en desember skulle finne ut at Oslo by lider under en forferdelig mangel på bananpalmer til å henge girlander og stjerner på, og ut av et godt hjerte sende oss en slik, til oppsetting på Stortorvet, og så ankomme med ordfører og turistsjef og fire mann fra Den dominikanske rikskringkasting – fjernsynet – så det ikke var mulig å stikke elendigheten vekk i Ole Vigs gate eller der, og bo på kommunens regning på Continental helt til brannvesenet hadde fått plassert det støvete og halv-visne svineriet på drosjeholdeplassen ved siden av Kristian Kvart, hva? Ja, nei ...
Eller, eller om 18 medlemmer av kommunestyret i Bangkok skulle ankomme til Trondhjem med en 4 tonns utstoppet elefant, med tent stearinlys i snabelen, og si at «Den skal dere ha fordi dere er så snille, og den skal stå foran høyalteret i Domkirken til 15. januar», og «Kjære, det er da så lite», og «Alle gode ønsker for dagen og fremtiden, og vi håper at også i det kommende år vil det gode og befruktende samarbeid mellom våre to kulturer, som, til tross for alle ulikheter, har så mange likhetspunkter, eller kanskje nettopp derfor, og at vi på denne dag ...»
Og vi står foran National Gallery og vet at dannede mennesker sier ikke «nei takk» til en julepresang, og vi vet videre at noe av det mest dannede vi har, det er nettopp de engelske. Og vi kjenner en grumset følelse av usikkerhet, eller hva det er, nedi maven, og vi ser oss forsiktig rundt, på londonerne som haster forbi treet vårt.
Og vi husker at i fjor hørte vi noe om at det engelske landbruksdepartement hadde laget noe slags vanskeligheter, med forbud mot import av levende trær, pga. faren for mark, eller hva det var fare for. Og det skulle vel ikke være et dannet forsøk på å ...?
Ja, nei, vi kan da ikke tro det? Langt i fra! Hva?
