03/09/2026
Vi må snakke sammen!
Om de skikkelige pausene.
De vi egentlig trenger men ikke snakker så høyt om.
Ikke en kveld på sofaen.
Ikke en helg hvor man prøver å slappe av før mandagen kommer.
Ikke to minutter alene på do.
Jeg mener en skikkelig pause.
Uker.
Kanskje måneder.
En pause fra alt som krever noe av deg. Jobb. Penger. Telefonen. Avtaler. Folk. Alt du skal huske på. Alt du burde gjøre.
For noen ganger er man bare ferdig.
Ikke litt sliten.
Ikke «trenger å lade batteriene».
Bare… ferdig.
Så er det en gang sånn at livet gir oss ikke alltid det vi trenger.
Regningene kommer uansett.
Meldinger kommer.
Noen trenger deg.
Ting må gjøres.
Verden snurrer bokstavelig talt videre.
Og selv om du egentlig bare har lyst til å legge deg under dyna og bli der en stund, så går ikke alltid det.
Så man står opp.
Gjør det man må.
Fortsetter.
Jeg tror kanskje det er derfor strikkingen og alt det kreative betyr så mye for meg.
Det løser ikke noe.
Det gjør ikke livet enklere.
Men jeg kan sette meg ned med strikketøyet og være et annet sted en liten stund.
Bare masker.
Garn.
Frem og tilbake.
Rundt og rundt.
Akkurat da trenger jeg ikke fikse noe.
Kanskje vi ikke alltid får den lange pausen vi egentlig trenger.
Men kanskje vi kan prøve å lage noen små pauser inni alt det andre.
Det er ikke det samme.
Men noen ganger er det det vi har.
Så hvis du også trenger en pause akkurat nå – om det så bare er noen øyeblikk i stillhet – håper jeg du gir deg selv lov til å ta dem. 🧶❤️
