12/12/2023
Høsten 1970. Gjennom pop-programmene til Harald Are Lund på NRK, hadde vi oppdaget pop-poesien der Liverpool Scene var den klare ener. Den Norske Bokklubben hadde snappet opp dette litterære bidraget og laget en antologi med oversettelser av engelske og amerikanske låt- og opplesningstekster med kledelig tittel: «Bemann barrikadene – fienden har sluppet løs sin pysjamas!». Dette skjedd samtidsig som Profil-generasjonen stormet fram med navn som Jan Erik Vold, Dag Solstad, Tor Obrestad, Einar Økland og Paal-Helge Haugen. De to siste var oversettere av pop-poesien.
Bokklubben spanderte på seg en lanseringsturné til Nord-Norge. Frontfiguren Adrian Henri fra Liverpool Scene skulle være med! Arrangementet skulle holdes på DH-kroa (seinere kantine på Bodø Videregående) en lørdag. Våre forventninger var skyhøye.
Jeg gikk da 2. gym om igjen, og var frilansjournalist i Nordlands Framtid mer enn flittig gymnasiast. Jeg fant ut at de kom med fly tidlig fredag allerede, og sporet dem fluksens opp. «De» var Johan Heyerdal fra Bokklubben, Adrian selvfølgelig, samt en visesanger jeg aldri hadde hørt om før og som lød navnet Ole. Han hadde nettopp gitt ut en LP.
Jeg hadde godt forhold til det nyoppretta NRK Nordland og dro Adrian med meg i studio. De tre herrene lot meg også gladelig guide dem rundt i byen, og det som jeg tror gjorde mest inntrykk, var Løvolds båtbutikk med taljer, trosser, sjakler og innfletta kavler. Adrian kjøpte et par arbeidshansker med psykedeliske striper bakpå. Samme kveld dukket vi opp på Club Alfredo, og Adrian ble invitert opp på scenen og framførte sitt kjenningsdikt «Batpoem». Heyerdal var forresten en veldig artig fyr og stortrivdes blant ungdommene. Ole var stille.
Lørdag og konserten opprant. Ole så vi vel på som lett fyllstoff. Og jeg var ikke den eneste som fikk et skikkelig kultursjokk. Dette var viser og tekster i en ny dimensjon, glimt fra en hardere verden han tydeligvis kjente. Om uteliggeren Haien og overklassedama som forbarmet seg over ham – og så ble de uteliggere, begge to. Tida sto bom stille da han sang «To sekunder og byen», det var sår ensomhet i «Kom inn», om personen som ble glad av å møte sitt eget speilbilde. Han viste en ironisk-humoristisk side i «Inger-Lise danser samba» og «Roderick Nilsen», han som var så vellykket at han døde av det. Så mye åpenhet og poesi, så intenst at vi ble slått til jorda. En kulturell vegg var slått ut. Både lys og mørke strømmet inn.
Så var det Adrians tur. Vi kunne jo flere av diktene hans, og jeg var så heldig å få akkompangnere han på Batpoem. Etter å ha lest en del aleine, avsluttet han sammen med Ole i et bluesdikt med flott rytmisk komp. Jeg hadde med meg ei altblokkfløyte, og etter som Ole spilte i en grei toneart, jammet jeg med. Litt intonasjonsspill à la Ian Anderson hørte med. Vi avslutta, og det var klart for boksalg. Ole kom bort til meg og sa: – Se her!
Lokket på gitaren var bestødd med tallrike ørsmå blodflekker. – Jeg sleit en streng, sa han, og den kutta finger’n min, men det svingte så bra at jeg ikke merka det! – Jøss, så bra? Hva hadde skjedd?
Etterpå var det privatfest hjemme hos meg, med dagens celebre hovedpersoner og etter hvert vel 35 av mine venner. Den stilleste av alle var Ole. Da jeg gikk ut på kjøkkenet for å koke te, kom han tuslende etter meg. Han prøvde å si noe som så ut til å være veldig vanskelig for ham å få fram. Han virket forknytt. Etter hvert kom det: – Du skulle ikke ha ei brødskive? Jeg åpna kjøleskapet og pekte på brødet, osten og smøret. Men han fortsatte bare å se på meg. Og så sa han, åpenbart til seg sjøl: Nå er jeg i himmelen!
Festen fortsatte. Adrian skrev dikt til hver av jentene, med étt ord på hver av linjene. Kvelden ble lystig, og til og med Ole tødde så vidt opp. Men aldri, verken før eller seinere, har jeg møtt noe så forsagt i mitt liv.
Jeg bodde i blokkene ved flytårnet, og neste formiddag tok jeg farvel med dem i ventehallen. Men dette ble begynnelsen på et kortvarig vennskap med Ole. Han var stadig vekk på rikskonsert- og skoleturneer, og vi møttes gjerne på SAS-hotellet der han som regel bodde. Jeg husker en kveld på Skomvær pub sammen med Ole, Marit Myrvoll og Berit Grytøyr da han sang improviserte trøstesdanger for oss «tapere» i verden.
Noen ganger reiste han sammen med en forfatter, og slik ble jeg kjent med bl.a. Rolf Sagen og Gunnar Bull Gundersen. – Men stadig denne forsagtheten når det var nye personer til stede.
Mange av låtene fra denne tida ble til på hotellrom. Og når jeg banka på, ville han gjerne spille det han hadde laget. En dag var det en slags medley som etter hukommelsen begynte slik:
Velsignet er enhver som tror.
Velsignet er alt man kan tro på.
Velsignet er hver sjel på jord,
og en jord som folk kan bo på.
Velsignet er hvert spor
der hvor mennesker fôr –
Jesus Kristus!
Til hvilken himmel var det du dro?
Ikke spør hvordan jeg lever.
Jeg lever ikke mer.
Jeg var i større gjeld enn dere,
og jeg skyldte den til fler –
Skyldte den til fler...
Jeg tenkte mye på denne todelte personligheten. Sjenanse og forsagthet, men til tonene fra gitaren et kommunikasjonsbehov, en språksikkerhet og til dels en utlevering og sår poesi som ikke holdt noe tilbake.
Ole bar rustning. Den tok han på seg for å stå fram. Så hang han den fra seg og var helt alene og forfrossen i verden. Bortsett fra på tomannshånd, som jeg var så heldig å få ham. Våre møter varte omtrent til våren 1971. Da var Ole allemannseie. Jeg sa hei til ham seinere i Oslo, det var det hele.
Men du verden for en bit av ham jeg har båret med meg helt til nu. Og som blir med videre.
