15/09/2025
Frå Grieghallen til garden
I går sat vi i Grieghallen og såg Det Løfteriket landet – om dei som utvandra til USA på jakt etter rom for eit nytt liv. Ei sterk historie som kjennest like aktuell i dag.
Tidlegare på dagen var vi på Espeland fangeleir. Ein inntakt fangeleir frå 2. verdskrig. Det var både fint og smertefullt å sjå og høyre historiene – om håp, liding, ufred, og menneske midt i det. Til og med fangeleiren hadde ein fjøs, med dyr som var stole frå gardane rundt. Mange av sauene kom frå Televåg – ei historie verdt å lese seg opp på.
Vi fekk sjå kva fangane fekk å ete: kaffi til frukost, suppe til middag, brød til kvelds. To hestetenner funne i suppa til ein fange er bevarte som minne. Vi fekk høyre at dyra på Espeland var så avmagra at fangane forsynte seg av maten som eigentleg var til grisane. Hestane vart nødslakta då freden kom.
Alt peikar tilbake på det mest grunnleggjande: mat.
Midt i elendigheita stod mennesket – somme torturerte av hat, andre drevne av det.
Vi er privilegerte som ikkje definerer lykke i mat. Men kanskje litt naive når vi ikkje løfter mat fram som rikdom. Vi tek det for gitt.
Teaterstykket i Grieghallen hadde ei sterk avslutning:
«Denne gongen er det vi som sit komfortabelt. Denne gongen er det vi som er landet folk søker tryggleik og mat i.»
Og så song dei Sommerfugl i vinterland:
Eg håper dei tar imot deg. Eg håper du slepp å frys. Eg veit du kan gi oss varme, latter, liv og lys.
Det er nettopp der vi står som menneske: mellom land og politikk. I vala vi tek om korleis vi møter andre.
Guiden på Espeland avslutta med å seie: «Eg vart fødd tre månader etter krigen. Om eg ikkje opplever krig før eg døyr, så er min generasjon den første på veldig, veldig lenge som slepp det.»
Uansett kvar vi har søkt lærdom på denne turen, kjem mat tilbake som kjernen.
Landbruk er ikkje berre ei næring.
Det er beredskap, fellesskap og tryggleik.
Og så er det mennesket i det, som alltid har søkt lykka. Men hugs kva dei definerte som lykke for 200 år sidan, då dei reiste over Atlanteren: mat, jord, noko å leve av. Ikkje shopping, overflod og luksus – men mat.
---
Kva kan vi lære?
Historia minner oss om noko enkelt: mat har alltid vore livsgrunnlaget.
Så kva skjer dersom vi misser matjorda vår, bøndene våre og dyra?
Kva står vi igjen med då – når kriser kjem, og alt vi trudde var trygt, ikkje lenger er det?
Svaret ligg nært: jord under føtene, dyr på beite, mat på bordet.
Det er kjernen – beredskap, fellesskap og tryggleik.
Og det gir håp. For så lenge vi har bønder som står i det, jord som kan bere oss og eit folk som forstår kva som er verdt å kjempe for, kan vi velje annleis.
Vi kan byggje vidare på kjerneverdiane – mat, vatn og varme – og gje komande generasjonar noko å stå på.
🇬🇧
Reflection – From the Theatre to the Farm
Yesterday we sat in Grieghallen and watched The Promised Land – about those who emigrated to the USA in search of space for a new life. A powerful story that feels just as relevant today.
Earlier in the day we visited Espeland Prison Camp, preserved from World War II. It was both moving and painful to see and hear the stories – of hope, suffering, conflict, and human lives caught in between. The camp even had a barn, with animals stolen from local farms. Many of the sheep came from Televåg – a story worth looking up.
We were shown what the prisoners survived on: coffee for breakfast, soup for lunch, bread for supper. Two horse teeth found in a prisoner’s soup are still kept as a reminder. The animals at Espeland were so emaciated that prisoners ate the feed meant for pigs, and the horses were slaughtered for survival when the war ended.
It all points back to the most basic thing: food.
In the middle of misery stood the human being – some tortured by hate, others driven by it.
We are privileged not to define happiness through food. But maybe a little naïve when we fail to lift food up as true wealth. We take it for granted.
The play in Grieghallen ended with a strong reminder:
“This time, it is we who sit in comfort. This time, it is we who are the country others seek for safety and food.”
And then they sang Butterfly in Winterland:
I hope they take you in. I hope you don’t have to freeze. I know you can give us warmth, laughter, life, and light.
That is exactly where we stand as humans: between nations and politics. In the choices we make about how to meet others.
Our guide at Espeland ended with these words:
“I was born three months after the war. If I don’t experience war before I die, my generation will be the first in a very, very long time to be spared it.”
No matter where we have sought knowledge on this trip, food keeps coming back as the core.
Farming is not “just” an industry.
It is preparedness. Community. Security.
And it is also about people, who have always searched for happiness. But remember what happiness meant 200 years ago, when they crossed the Atlantic: food, land, something to live from. Not shopping trips, abundance, or luxury – but food.
---
What can we learn?
History reminds us of something simple: food has always been the foundation of life.
So what happens if we lose our farmland, our farmers, and our animals?
What will we have left – when crises come, and what we thought was secure is no longer there?
The answer is close: soil beneath our feet, animals on pasture, food on the table.
That is the core – preparedness, community, and security.
And that gives hope. As long as we have farmers who stand firm, land that can sustain us, and people who understand what is worth fighting for, we can choose differently.
We can build on the core values – food, water, and warmth – and give future generations something solid to stand on.
---
