16/02/2025
Kjærlighet i krigen?
Jeg har aldri tenkt at jeg er interessert i kunst. Musikk er noe annet selvsagt, jeg spiser musikk til frokost, middag og kvelds. Bilder, ja selvsagt, men ikke sånn at fotobøker er gøy.
Men jeg elsker fotografier. Som minner. Jeg har tenkt at de fanger et minne i lufta. At jeg kan holde det fast, uforanderlig. Den ideen fikk en smekk i går. Mer om det lenger ned, men først:
En venn tok meg med på Olena Turyenskas siste utstilling i de tomme, gamle fabrikkhallene ved Dniprs bredd, hvor Artarsenal nå holder til.
Temaet hennes var agape, kjærlighet uten betingelser.
Hvordan det er mulig å lage kunst om kjærlighet midt i krigen er vanskelig å forstå.
Utstillingen setter noen ord på det selv: «Skygger er talende når de avslører undertekster som ikke er synlige under direkte lys. Kunstneren ser ut til å balansere mellom liv og ikke-være hele tiden. Hun forvandler det håndgripelige, det levende og det taktile til tegn, skygger og arr. Deretter vender hun tilbake til virkeligheten gjennom funnet gjenstander som bærer tydelige tidsmerker. Denne kunstneriske optikken til "sykluser" gjenspeiler ømheten til hengivenhet og den akutte følelsen av sannsynligheten for å miste det man elsker. Denne følelsen samler alle mennesker og lyser opp vårt felles ønske om å elske mer.»
https://artarsenal.in.ua/en/vystavka/olena-turyanska-agape-absolute-love/
Hun bruker en rekke teknikker, blant annet mye med papp, som er så forgjengelig som omtrent en banan.
Verkene er laget i 2023 og 2024.
Et minneord fra journalisten Oleksandra Kushchenko om en død kriger var flettet inn i utstillingen. Ordene slo meg som uhyre treffende. Jeg har tillatt meg å oversette det med gpt:
«TIL MINNE OM YEVHEN HULEVYCH, EN FILOSOF, OVERSETTER OG FILOLOG SOM DØDE I AKSJON I 2022 NÆR BAKHMUT
Å leve gjennom tap lærer deg å ikke dvele ved tapte muligheter fra fortiden eller fremtiden. Derfor fokuserer du tankene dine nettopp på den personen som fra nå av vil være uutholdelig savnet. Gjennom minnene dine om dem, streber du etter å forlenge deres nærvær i livet ditt.
Minner varierer hver gang du vender deg til dem. Noen ganger handler det mer om sentimentale små ting som skiller seg ut tydelig, og noen ganger er det samtalens forløp som dukker opp fra hukommelsen mer klart. Fantasien er alltid klar til å fylle inn hullene i den ufullkomne hukommelsen. Etter hver gjenkallelse registrerer hjernen en ny “fil” med samme tittel. Hvem vet om jeg neste gang vil ha tilgang til originalen eller en senere versjon? Hva bevarer hukommelsen utover min vilje, og hva går tapt etter intervensjonene av fantasi? Jeg er redd for å huske (for ikke å forvrenge minnene mine), og jeg er redd for å ikke huske (for å holde kontakten med minnene mine). Til slutt, etter et dusin år (eller kanskje bare ett år), begynner disse minnene stadig mer å ligne Thesevs’ skip.
Mellom frykten for å glemme og frykten for forfalskning utspiller det seg en fiktiv dialog. Gjennom den forlenger jeg nærværet til dem jeg ønsket å beskytte i livet mitt. Jeg har denne samtalen i tankene mine (snakker med planter og tomme bussholdeplasser), mellom linjene av (u)skrevne tekster og i understrekede sitater fra bøker jeg har lest. Jeg forlenger min tilstedeværelse i dialoger med andre mennesker som, uten å vite det, vil forlenge den etter at jeg er borte.
Oleksandra Kushchenko, 2024»
Selv frykter jeg fortellingen og minner som svekkes, endres og forsvinner. Det er derfor jeg tar så mye bilder, og lagrer dem på ulike steder.
Men kanskje jeg har tatt feil hele tiden. Da jeg delte et kjært, gammelt bilde av en jeg kjenner godt, til en tredje person, forsto jeg av reaksjonen at øyeblikket jeg delte var noe helt annen for mottakeren enn meg.
Fotografier tolkes og endres hele tiden, og må alltid forstås i konteksten til den som ser. Det er kanskje selvsagt. Men som minner om noe ekte og fast er de løgnaktige i sin påstand om noe virkelig.
Tilbake til utstillingen: Den beveger seg fra det tomme, mørke, inn i bevegelser, fram og tilbake helt til tomheten i det helt lyse og gjennomsiktige.
Gardinene som hadde tittelen «Drømmer», minnet sterkt om scenene i Interstellar, hvor forholdet mellom tid og rom går i oppløsning.
Det er vakkert. Forestillingen bør rett på veggene i Kunstsilo.
