20/08/2025
I desember 2020 skrev jeg en hyllest til journalist Grete Strøm, som hadde skrevet en hyllest til Døden på Oslo S og Ingvar Ambjørnsen. Med artikkelen «En hyllest til det ustreite», oppdaget jeg hvor mye jeg egentlig elsker Døden på Oslo S og Ambjørnsens universer. Jeg ble minnet om mennesker og hendelser i mitt eget liv som har gjort uslettelig inntrykk på meg.
Som jeg skrev den gangen, var mange av disse minnene en av årsakene til at jeg senere ville lage en podkast om hvordan døden former livet vårt. Men nei – det var ikke døden, slik vi møtte den i Døden på Oslo S, som satte spor. Det var minnene om Anette Skarra, mammas gode venninne fra studietiden på Blindern på slutten av 80-tallet.
Morsomme, kloke og munnrappe Anette, som brukte grønn kajal og traska rundt i batikktights og Dr. Martens. Som farga håret rosa og lilla før hun plutselig skinna seg – og som alltid hadde hunden sin med seg. Hun lo med vidåpen munn, hadde en særegen hes stemme og tok meg på alvor på en måte få voksne gjorde. Hun lærte meg hvordan man kunne spotte «gamle griser» på gata, hadde grønne glasskuler hengende i et fiskenett oppunder taket i stua si, og viste oss frydefullt en dag at hun hadde malt vinduskarmene sine over Rosenhoff trikkestopp knæsjrosa.
Anette sang i jentekor på Blitz og kjente tilsynelatende alle underdog-musikerne i Oslo. Hun tok mamma og meg med til buler og miljøer vi trolig aldri ellers ville møtt. En kveld i august 1990, ble vi med henne på førpremieren til en «kul film» hun hadde hatt en liten rolle i. Jeg var snart ni år og kommer aldri til å glemme stemningen i kinosalen, eller hvordan det føltes å bli forelsket i en så kul og snill gutt som Pelle på kinolerretet.
Noen få år senere holdt mamma og jeg hender på tredje benk i begravelsen til Anette, men det var først som voksen jeg forsto hvilket avtrykk både Anette, Døden på Oslo S og forfatteren bak Pelle og Proffen-universet hadde gjort på meg.
Riktignok var mamma tidlig en trofast Ambjørnsen-leser, og prakka romanene hans på meg, slik hun prakka "viktige bøker om livet" på meg generelt. Jeg var kanskje både altfor ung og streit da jeg først leste Hvite niggere, men jeg leste likevel ivrig fordi mamma lovte at jeg med den ville «forstå mer av mamma og pappas ungdomstid». Litt senere ble jeg helt bergtatt av Elling-bøkene og valgte umiddelbart Ingvar Ambjørnsen som forfatter til særoppgaven min i norsk på videregående.
Jeg husker hvor nervepirrende det var å skulle holde en femten minutters presentasjon foran klassen og lærerne, og at jeg tenkte mye på å skape riktig stemning for oppgaven. Vi brukte knapt internett til sånt på den tiden, men av en eller annen grunn kom jeg på å be publikum visualisere stemningen i mange av Ambjørnsens romaner. De skulle forestille seg å traske rundt i mørke, møkkete gater, før de satt seg ned i en innrøyka bule som lukta kaffe og hår som ikke var vaska på lenge.
For å kjempe mot nervene visualiserte jeg selv barndomsminnene med mamma og Anette, og så for meg deres ungdomstid som purunge ræddiser. På den måten ble presentasjonen min egen lille hyllest til dem og deres opprør, like mye som til Ambjørnsen.
Jeg fikk en sekser for både muntlig og skriftlig fremføring av den særoppgaven – to av svært få seksere jeg oppnådde i løpet av videregående.
Nå som Ingvar Ambjørnsen er død, husker jeg plutselig denne seansen mye tydeligere. Og at læreren min sa jeg bare måtte fortsette med skriving og formidling. Ikke at det betød jeg noengang så for meg å bli en forfatter som Ambjørnsen – han var en helt enestående gigant.
Men at han har inspirert meg til å ville bruke språket til å speile virkelige liv og vanskelige følelser, fremme klassekamp og protestere mot homogeniteten som hersker i Norge, er nok sant. Akkurat sånn jeg ble inspirert til å gjøre det, av mamma og sånne som Anette.
Hvil i fred og takk for alt du har bidratt med, Ingvar.
