13/03/2026
For snart ett år siden ble det slutt mellom Knut og mamma. Da ble hun deprimert og tok hyppigere kontakt enn tidligere. Hun trengte støttespillere, noen som trøstet og var der for henne, og regnet med at vi skulle stå der med åpne armer.
– Jeg har alltid vært glad i dere, men du må da forstå at livet ikke har vært så lett for meg heller, sutret hun da jeg prøvde å forklare hvordan jeg følte situasjonen, og at det at hun reiste sin vei da jeg var bare 12 år gammel og trengte henne veldig, faktisk hadde fått konsekvenser.
Hun valgte i sin tid bort barna sine og kan ikke regne med at vi skal stå der parat for henne, selv om forholdet hennes til Knut er slutt.
Hun kan sutre og klage og være fortvilet, men at det er synd på henne nå, unnskylder ikke det hun gjorde mot oss den gang.
De frasene hun kommer med om at hun angrer, at hun skulle valgt annerledes, at hun var umoden på den tiden og lignende, alt dette er det for sent å komme med.
Dessuten virker hun ikke troverdig. For jeg er sikker på at det er ikke anger og savn som gjør at hun har begynt å kontakte oss så ofte og plutselig vil være en del av livet vårt. Grunnen er at hun trenger oss fordi Knut har forlatt henne.
Les hele historien fra virkeligheten. (+)
