29/07/2025
Veien fra Amalfi er smal og kveiler seg rundt fjellsidene mens man ser havet rett under seg. Bussjåføren tuta før svingene for å skremme vekk andre som måtte prøve seg. Noen av oss ble litt nervøse, og da var den flaska med limoncello fin å ha.
Plutselig var vi i ingenmannsland hvor noen av Italias første konsentrasjonsleirer ble bygd. Nå sto det «Aliens welcome» der, men det var en guffen stemning som prega området.
Vi nærma oss tungt industrialiserte og kriminelle Taranto da mørket senka seg. Bagasjen ble låst inn på stedet vi hadde leid for natten, og så måtte vi gå igjennom den nesten helt forlatte gamlebyen for å finne risotto-sjappa vi var på sist gang vi var i Taranto. Det var nesten ikke lys i gatene, og de få skapningene som bevegde seg ute på denne tiden var løshunder. Og oss luringer, da.
Da vi kom fram var alt verdt det; de diska opp med fantastisk mat og kalde, hvite viner. Stedet hadde en mafiøs stemning over seg, men de Gudfaren-aktige karakterene var vennlige og ga oss så mye ekstra parmesan vi ville ha.
Brisne og mette bestemte vi oss for å droppe den forlatte gamlebyen, og istedenfor gå på utsiden langs havet. Det var nesten like øde der, med unntak av bilene som suste forbi. Stemningen var like tett og tung som den forurensa luften.
Da vi nærma oss motellet la Kristianne merke til en fyr i heldekkende, rød joggedress, bleika hår og ring i øret. I dét han hadde gått forbi oss hviska hun «han har en pistol i hånda!».
Vi skjønte at vi måtte komme oss vekk, og det litt fort. Hjertet skifta gir, og vi runda hushjørnene raskere enn vi vanligvis gjør. Heldigvis var vi litt kjente i området, og snart var vi bak hoveddøra til det ubemanna motellet. Men døra ville ikke la seg låse! Vi tenkte at mr. Rød ikke var ute etter oss, men vi tok allikevel doble steg opp den trange trappa og smatt rett inn på rommet.
Lettelsen bredte seg da vi fikk låst døra, men vi var fortsatt oppspilte. Jeg gikk ut på den franske balkongen for å roe meg. Han var ikke å se. Dette var nok bare en helt vanlig natt i Taranto, og det var på tide å legge seg. Drømmene den natta handla ikke om Amalfi-sitroner, for å si det sånn.
Foto:
