FRIHETEN, Helgesensgate 21, Oslo (2026)

04/06/2026

Friheten nr. 12 2026 (4. juni 2026)
LEDER: Driver det offentlige og snur skattesystemet på hodet?

Av redaktør Odd-Jarl Gerhardsen (Abonnement 74 69 99 91 - [email protected] - 459 00 748 (tekstmelding). Telefontid er mandag-fredag 10.00-14.00).

Vi har et skattesystem her i landet som i utgangspunktet var basert på at de som hadde mest også var de samme som skulle betale mest inn til fellesskapet. Nå blir det etter vårt syn mer og mer tydelig at dette systemet er i ferd med å forvitre. Hvorfor lar myndighetene dette skje, og uten at noen roper varsko? Riktignok har de såkalte «rikingene» alltid vært flinke til å finne smutthull i dette systemet, godt hjulpet av dyre forretningsadvokater. Det er nok dessverre vanskelig å lage et helt vanntett skattesystem slik at mennesker som tjener ufattelig store summer med penger klarer å bli såkalte nullskatteytere, men her snakker vi om slett moral og liten omtanke for fellesskapet. Vi vil presisere at dette selvsagt ikke gjelder alle som har veldig store inntekter, men nå driver jo en del av disse og flytter til Sveits eller salter ned formue i såkalte skatteparadiser. For disse er ordet solidaritet et relativt ukjent begrep.

En ting som har blitt mer synlig er at inntektsgrunnlaget for det offentlige blir flyttet fra skatter til avgifter. Her er finansieringen av kommunene et helt sentralt moment. Mens den rike staten bare blir enda rikere går det i helt feil retning for kommunene her i landet. For å være i stand til å gi sine respektive innbyggere lovpålagte tjenester må kommunene ty til andre løsninger, hvilket igjen svir i lommeboken til de som bor der, og selvsagt svir det mest for de som har minst. For kommunale avgifter er de samme både for Kong Salomo og for Jørgen Hattemaker med unntak av boligskatten, eller boligavgiften som den egentlig burde hete, som til en viss grad regnes ut etter boligens verdi.

Takket være statens underfinansiering har vi sett at disse kommunale avgiftene har steget i stadig høyere tempo de siste årene. Hvordan kan myndighetene med vilje gjøre staten rik og kommunene stadig fattigere slik at den vanlige innbygger får større innhugg i sin privatøkonomi? Der savner vi også ordet solidaritet.

Og dersom kommunene ikke klarer å få midlene til å strekke til setter staten dem på den beryktede Robek-lista som resulterer i at kommunene ikke lenger kan styre sin egen økonomi uten at staten skal ha et ord med i laget, altså under streng statlig kontroll. Men likevel forventes det at kommunene skal levere de lovpålagte tjenestene til sine innbyggere. I følge regjeringens nettsider var det 27 kommuner som sto på denne lista ved siste årsskifte, og antallet er stigende. Det som også gjør situasjonen mer absurd er at innbyggere som er såkalt bedrestilt kan kjøpe seg blant annet helse og omsorgstjenester fra private, noe som helt klart skaper klasseskille. Dessuten vet vi at den såkalte eldrebølgen kommer for fullt snart, og da blir inntektene mindre og utgiftene i helsesektoren større.

I tillegg må det spares inn på tiltak for barn og unge, noe som til syvende og sist bidrar til fraflytting av unge mennesker. Man legger blant annet ned et betydelig antall skoler hvert år. Det er jo en fin måte for regjering og storting å signalisere at de ikke ønsker å befolke hele landet. Derimot drives det en aktiv politikk med fortetting i mange byer. Det vil si at man presser inn flest mulig mennesker på minst mulig areal. Hvis myndighetene hadde til hensikt å sørge for bosetting i hele landet kan vi opplyse om at vi har god plass til alle innbyggere. Vi trenger ikke å stable dem i høyden.

Så kan vi nevne rentenivået. Hvis vi sammenligner oss med våre naboland er styringsrenten i Norge 4,25%, i Finland 2,15%, i Sverige 1,75% og i Danmark 1,60%. Hvorfor den skal være så til de grader høyere i Norge er det ingen som til dags dato har gitt meg en fornuftig og troverdig forklaring på.

Men Norges bank arbeider etter rammer gitt av de til enhver tids styrende myndigheter, så de gjør vel egentlig bare det de er pålagt å gjøre. Men for kommuner med lån er dette blitt til en stor ekstra kostnad.

Konklusjonen her må etter vårt skjønn være at de offentlige inntekter må fordeles på en helt annen måte, slik at kommunene kan drive til beste for sine innbyggere. At staten samler på penger går ut over innbyggerne her i landet, og spørsmålet som da må stilles er: Hvorfor?

Og husk at dersom det internasjonale pengemarkedet bryter sammen kan hele oljefondet gå med i dragsuget, og vi kan ikke gjøre noe med det.

21/05/2026

(Friheten nr. 11 2026 - 21. mai 2026)
LEDER: «Skal Nord-Norge gå til hælvete?»

Av redaksjonsmedlem Harald Ø. Reppesgaard (Abonnement 74 69 99 91 - [email protected] - 459 00 748 (tekstmelding) Telefontid er mandag-fredag 10.00-14.00)

Spørsmålet kom fra en leser i avisa Nordlys (Tromsø) etter framlegget av revidert statsbudsjett.

Dette er ikke et nytt og overraskende spørsmål men terping på de samme tankekorsene i flere generasjoner for de som bor i de nordligste fylkene. Ørene til dem de er rettet mot er lukket, men de verbale løftene – til dels besvergelsene – om bedringer til de som spør er som alltid utålelige, tomme svada.

Vi er langt inne i en langsom avfolking av Nord-Norge.

I E24 leste jeg noen interessante fakta.
Nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) viser at befolkningen i Norge økte med 33.000 personer i 2025, landsdelen, med 40 prosent av landarealet, fikk 675 flere innbyggere i fjor. Tromsø sto alene for 80 prosent av veksten. Det går ikke lenger å lukke øynene for hvilken vei det bærer. Nordland var det eneste fylket i landet med nedgang i befolkningen. Bodø er i Mesterligaen i fotball, men ikke i befolkningsutvikling, Byen kan notere en nedgang på 87 innbyggere. I Finnmark ble det 246 flere sjeler, men Alta drar lasset nesten alene, med 197 nye innbyggere. I fylket ellers vekker fødselstallene bekymring. I Gamvik og Loppa ble det født 5 barn, i Nesseby 7. Dette er en dyster liste for befolkningen i nord, som verken har nødvendig tilflytting eller en befolkning med reproduksjon.

Innvandring, i første rekke fra Ukraina, sminker tallene i Nord-Norge. Det er mange grunner til å håpe på fred i Ukraina i 2026. Men om bare halvparten av flyktningene skulle dra hjem fra Vadsø eller Sør-Varanger, vil det føre til dramatiske utslag på befolkningstallene neste år. Situasjonen i dag er like vond som den er sann; Akershus og Oslo fungerer som et avfolkningssug for distriktene. Trangen sørover synes å være enorm. For å sette situasjonen i perspektiv: En enkelt kommune, Nordre Follo, fikk i fjor 11 flere innbyggere (686) enn de tre nordligste fylkene til sammen. Lørenskog fikk mer enn dobbelt så mange som Nord-Norge. Om 25 år betyr det at den nordligste landsdelen vil se helt annerledes ut enn i dag. Da vil vi etter alt å dømme være vitne til rene fraflyttingsområder, for eksempel i Varanger og Helgeland, der vi i dag ser en langsom uttynning.

Demografi kan være nådeløs. Men en naturlov er det ikke. En nasjonalstat kan korrigere utviklingen med virkemidler. I dag er det ikke vilje til det. Flere unge flytter til Østlandet og etablerer seg med barn og familie. Men ubalansen har også sammenheng med statlige investeringer og pengebruk over tid. Norge er et stort land, men makteliten i Oslo er veldig liten, en slags Vatikanstat i sentrum. Der har maktboblen i hovedstaden snart støpt ned utrolige 50 milliarder i et nytt regjeringskvartal, med egen basketballbane i kjelleren. For ikke å snakke om toglinjer, motorveier og alle de statlige kulturbyggene i det samme området de siste årene. Der er for de som bor i nord en uforståelig vegring – nesten en antipati - mot å investere i nord. I departementene er det kost-nytte tenkningen som trumfer. Det er mye vanskeligere å riste ut en milliard til et tiltak i nord enn i sør. Selv ikke når løsningene ligger i dagen, vil de som tar beslutninger, gjøre noe med det. Lavere skatt i Finnmark? Glem det. Justering av arbeidsgiveravgiften i Bodø? For dyrt. Hva med statens ansvar for å investere og rydde i de kaotiske tilstandene ved Tromsø lufthavn, den største i landsdelen? De har nok med Gardemoen. Hva med flypriser som ikke ruinerer folk som lever og bor i Vesterålen og Hammerfest? Det er det markedet som bestemmer. Bedre vilkår for pasienter som må bruke et døgn fra Berlevåg til Tromsø for å bli undersøkt med MR? Helseforetakene vurderer «utfordringen». Primærnæringene er skygger av det de en gang var. Det finnes mange stortingsmeldinger om fiskeri, landbruk og nødvendigheten for selvforsyning og beredskap av mat, men i praksis er det vegring mot å prioritere det. Slik er det gjerne med Nord-Norge. Det har blitt landsdelen det snakkes aller mest om, med store blokkbokstaver, men gjøres minst for. For å snu situasjonen, må det en radikal og nytenkende politikk til. Men det kommer neppe de mange tusen ansatte i det nye og prangende regjeringskvartalet, til å gå med på.

Tirsdag den 12. mai kom regjeringens reviderte statsbudsjett. Det var småplukk i forhold til det som trengs til opprustning av landsdelen. Det eneste av satsing er investeringer i det endeløse sluket kalt «forsvaret». I en landsdel som forblør er det ingen interesse for å stoppe årelatingen. Det kom ikke noen stor «Nord-Norge-satsing» for å stoppe den. Ingen store nye E6-prosjekter. Ingen store nye industripakker. Ingen store nye tiltak mot fraflytting. Ingen store nye strøm- eller kraftløft i Finnmark.

Tvert om er hele energisituasjonen knyttet til den helt meningsløse planen om elektrifiseringen av Melkøya. I den etablerte vrangforestillingen til regjeringen om det grønne skiftet skal Melkøyas drift gå fra gassturbiner til strøm. Ikke én ny arbeidsplass skapes av galskapen, og gassen kan heller selges til Mellom-Europa og forurense heller der enn her. Behovet til Melkøya er 3-4 TWh årlig og utgjør hele Finnmarks kraftoverskudd og tilsvarer strøm til 270 000 husstander. Fylket vil gå med kraftunderskudd. Finnmark blir en «kraftkoloni» for staten og Equinor.

Det store «strømløftet» til Nord-Norge fra regjeringen under energidebattene i 2023-2024 betyr like lite som en dråpe p**s i havet. «Løftet» er et manipulerende grep for å roe gemyttene mot kraftidiotiet. Det ble fortalt at folk og næringsliv i nord skal beholde lave og stabile strømpriser, selv om kraftforbruket ville øke kraftig ved elektrifiseringen. Videre at husholdninger og industri i nord ikke skal «betale prisen» for store elektrifiseringsprosjekter alene knyttet til Melkøya..

I april i år satte Statnett foten ned og torpederte troverdigheten til Aaslands og Støres ordrike svada. Statnett innfører nå stopp for reservasjoner av kraft til ny industri nord for Svartisen. Det begrunnes med hensynet til forsyningssikkerhet og vanlig strømforbruk. Bakgrunnen understrekes av elektrifisering av Melkøya, økt forsvarsaktivitet i nord, datasentre, oppdrett og annen industri. I en tid da mange næringsprosjekter står i kø for å etablere ny industri og nye arbeidsplasser i Nord-Norge bestemmer «søringer» hva folk i nord skal leve av, og om de skal få beholde sine ressursrike lokalsamfunn i framtiden.

Årelatingen fra nord til sør skal bare fortsette. Nord-Norge er bare brukbar til forsvar og opprustning mot russerne i øst. Det er en villet politikk som fører landsdelen til hælvete! Dette må stoppes! Er det bare Vedum som sier i fra?

07/05/2026

Friheten nr. 10 2026 (7. mai 2026)
LEDER: Mai er de historiske revisjonistenes måned

Av redaksjonsmedlem Terje Alnes (Abonnement 74 69 99 91 - [email protected] - 459 00 748 (tekstmelding). Telefontid er mandag-fredag 10.00-14.00).

Hvem som skal kontrollere fortellingen om fortiden, selve kampen om historien, er særlig intens i mai. Vi tenker på merkedagene 8. mai og 9. mai, og vår kollektive forståelse av 2. verdenskrig.

8. mai er den offisielle Frigjøringsdagen i Norge. 8. mai 1945 kapitulerte de tyske okkupantene og fem år med okkupasjon og krig var over. Dagen er markert alle år siden, og vi hedrer dem som ofret seg for Norges frihet og kjempet mot okkupasjonen og nazismens tankegods. Når det gjelder motstandskamp sto Norges Kommunistiske Parti i fremste rekke. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen. Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941, var medlemmer av NKP de første som gjorde væpnet motstand mot okkupantene. I forhold til størrelse var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. 21 av 23 medlemmer av NKPs Sentralkomite ofret sitt liv i kampen mot de tyske okkupantene.

På grunn av dette offeret, av vår allierte Sovjetunionens helt avgjørende seier på Østfronten, og den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944, hadde både Sovjetunionen og de norske kommunistene stor sympati og oppslutning i befolkningen. Ved det første Stortingsvalget etter krigen fikk NKP valgt inn 11 representanter. Denne avisen – Friheten – var i 1945 landets nest største avis etter Aftenposten! NKP var i årene rett etter krigen en reell utfordrer til Arbeiderpartiets kontroll over fagbevegelsen, i LO hadde kommunistene en sannsynlig oppslutning på mellom 30-40 %.

Men hvor lenge skulle dette vare? En bølge av anti-kommunisme traff landet som en tsunami fra vest. Winston Churchill argumenterte allerede i mars 1946 hardt for at vestlige land måtte samle seg i en anti-sovjetisk blokk. Einar Gerhardsens Kråkerøytale i februar 1948 skremte befolkningen fra å søke seg til partiet, da han stemplet NKP som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati». Samtidig ble den norske motstandskampen omskrevet, nå med «hjemmefronten» og de vestlige allierte i helterollene. Det var avgjørende viktig å demonisere Sovjetunionen og NKP, noe som skapte et politisk klima som gjorde det mulig å melde Norge inn i NATO i 1949.

I 2011 bestemte regjeringen seg for å omgjøre Frigjøringsdagen til en Frigjørings- og veterandag. På den måten kobler det offisielle Norge motstandskampen fra 2. verdenskrig til Forsvarets utenlandsoperasjoner etter 1945. Dette blir helt galt. Forsvaret må gjerne hedre sine veteraner. Mer enn 100.000 nordmenn har tjenestegjort i utlandet etter 2. verdenskrig. Men disse oppdragene har vært svært forskjellige. Mange oppdrag under FN-flagg har vært av en natur som også vi kan støtte.

Men å sidestille motstandskampen under 2. verdenskrig med norsk deltakelse i krigføringen mot Jugoslavia, i Afghanistan og Libya, og «engasjementet» i Irak, der Norge i realiteten har støttet opp om en amerikansk okkupasjon, reagerer vi sterkt på. Noen av disse krigene har vært rene angrepskriger, ulovlige etter folkeretten, startet på grunnlag av løgner, og med katastrofale følger for de land som er blitt angrepet og okkupert av NATO.

Vi må derfor ta 8. mai tilbake fra de historiske revisjonistene, og gjenreise dagen som en ren Frigjøringsdag!

9. mai feirer folket i det tidligere Sovjetunionen det som kalles Seiersdagen, som markerer Den Røde Arme og det sovjetiske folks seier over Hitler-Tyskland og nazismen. Dessverre er det politiske klimaet blitt slik at det offisielle Norge ikke vil markere den sovjetiske innsatsen eller hedre minnet til de sovjetiske borgerne som mistet livet i Norge.

100.000 sovjetiske krigsfanger ble sendt til Norge i løpet av krigsårene. De fleste fangene var soldater fra den Røde Armé, men det var også 7.000 sivile, sovjetiske borgere. Av disse 1.400 kvinner og 400 barn. Disse fangene ble brukt som slaver av de tyske okkupantene og plassert i over 500 fangeleirer over hele landet. Her ble de satt til tungt fysisk arbeid på byggeprosjekter som tyskerne sto bak. Sykdom var den største faren for krigsfangene i Norge. Men mange døde også av mishandling og ren sult. Imidlertid ble mange sovjetiske krigsfanger reddet ved at nordmenn utenfor leirene fikk smuglet inn mat og klær til de stakkars menneskene.

Dette er det viktig å minne om i dag. Under 2. verdenskrig var Sovjetunionen vår allierte, og helt avgjørende for norsk frigjøring. Hollywood har skapt et inntrykk av at det var USA som vant 2. verdenskrig, men dette er en grov omskriving av realitetene. Vi må minne det norske folk på at det først og fremst var Sovjetunionens innsats som knuste Hitler-Tyskland, at krigen ble vunnet på østfronten.

Under hele 2. verdenskrig mistet ca. 10.000 nordmenn livet. 3.800 av disse var sjøfolk. Av norske militære styrker ble 2.000 drept. Sammenlikn dette med de sovjetiske tallene. Bare i Norge døde 13.700 sovjetiske krigsfanger, og de utgjør dermed den gruppen som hadde størst tap på norsk jord. Som vi vet mistet Sovjetunionen opp mot 27 millioner mennesker i den katastrofen som 2. verdenskrig var.

Dette må vi ikke glemme: Norges og Sovjetunionens felles kamp mot nazismens tankegods! En som ikke har glemt er den slovakiske statsministeren Robert Fico, som har kunngjort at han vil delta på seiersdagsseremonien i Moskva 9. mai. «Jeg vet ikke hva dere lærer på skolen, men dette bør dere vite: Her i Slovakia mistet 60.000 soldater fra Den røde armé livet. Landet vårt ble frigjort takket være dem», sier Fico.

Imens er det nok av historierevisjonister som gjør en innsats for å omskrive historien om 2. verdenskrig i Norge. Rundt om i landet er det en rekke gravplasser og monumenter for de sovjetiske falne. I 2024 ble f.eks. teksten på minnebautaen over falne soldater på Jørstadmoen endret. Krigsfangene ble kalt «utenlandske» istedenfor «sovjetrussiske». Historieprofessor Tore Pryser viste den gang til at også minnesmerker i Finnmark er endret. «Historieforfalskning», kalte han det.

Etter den russiske invasjonen av Ukraina er denne prosessen intensivert. Store Norske Leksikon på nett nevner nå «minnediplomati» som et eksempel på russisk ikke-militær, hybrid krigføring. «Minnediplomatiet» er også blitt gjenstand for studier ved UiT Norges arktiske universitet. Professor Kari Aga Myklebost beskriver dette som bruk av fortida som symbolsk ressurs. Vedlikehold og bekransninger av sovjetiske og russiske krigsmonumenter i Nord-Norge omtales som «vellykket omdømmebygging for Russland». Underforstått: Dette er en politisk tvilsom aktivitet som må stoppes.

Dette illustrerer hvor viktig kampen om vårt kollektive minne er. Å bekjempe de historiske revisjonistene er en politisk nødvendighet!

23/04/2026

Friheten nr. 9 2026 (23. april 2026)
LEDER: NÅ ER DET NOK STØRE

Av redaktør Odd-Jarl Gerhardsen (Abonnement 74 69 99 91 - [email protected] - 459 00 748 (tekstmelding). Telefontid er mandag-fredag 10.00-14.00).

Så får vi nok en gang dyrtiden «midt i fleisen».

Torsdag i forrige uke opplevde innbyggerne i Midt-Norge noe som undertegnede tidligere ikke trodde var mulig. I energisone NO3 som omfatter denne landsdelen kunne vi konstatere at prisen på strøm var den høyeste i hele Europa. Hvordan ble det slik i Norge, et land som bygget mye av sin velstand på å skaffe innbyggerne billig og ren strøm. I tillegg ga de norsk kraftkrevende industri en stor konkurransefordel. En del av forklaringen ligger nok i at det er bygget en forsyningslinje over Sognefjorden slik at det er mulig å sende strømmen sørover til de «berømte» utenlandskablene slik at også Midt-Norge får like høye priser som energisone NO1 og NO2 som ligger lenger sør og som kan sende strømmen vår ut av landet. Og nok en gang får vi et bevis på at energiministeren farer med løgn og usannheter.

Vi ble forespeilet at en slik linje sørover i beste fall skulle utjevne forskjellene på strømprisen i de ulike energisoner, men denne situasjonen kunne vi ikke se for oss. Det minner stygt om den løgn som ble oss fortalt da de nyeste kablene til utlandet ble vedtatt bygd, nemlig at det kunne bli noen få øre dyrere strøm for befolkningen. Enten så er de norske stortingsrepresentantene dumme, eller så lyver de befolkningen rett opp i ansiktet. Norske forbrukere blir taperne uansett. Nå har regjeringen riktignok innført såkalt Norgespris slik at vi slipper å betale mer enn 50 øre pr.kwh, og da er det selvfølgelig moms på beløpet. Nå kommer regningen, og den blir på flere milliarder kroner som selvsagt må betales av samfunnet. Det vil si alle som betaler skatt her i landet. For oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland som det egentlig heter kan man jo ikke bruke av for da stiger inflasjonen, og da må renten heves.

I tillegg har prisen på drivstoff som bensin og diesel gått rett til værs takket være at USA og Israel har angrepet Iran som selvsagt her svart med å stenge Hormuzstredet, noe som rammer oljetransporten ut av Persiagulfen. Riktignok har Stortinget tvunget Støre og kompani til å fjerne veibruksavgiften på bensin og diesel midlertidig. Den skal jo selvfølgelig opp igjen 1.september. Riktignok gjenstår det stadig å få fjernet hele CO2 avgiften på diesel, men finansminister Stoltenberg forsikrer oss om at også denne skal fjernes. Man må bare diskutere litt med EU først. Dette er nok et bevis på at vi ikke lenger er såkalt «herre i eget hus», men at en vesentlig del av forvaltningen av norske ressurser er i lomma på EU. Heldigvis er det fremdeles flertall i folket mot EU, selv om flere partier på høyresiden ønsker seg en ny debatt for å få oss med på galskapen.

Siden 2024 har styringsrenten fra Norges Bank vært på 4,5 prosent og fra i fjor har det vært signaler om at renten skal ned. Nå har plutselig pipen fått en helt annen låt fordi inflasjonen stiger mer enn det regjeringen har forventet. Vi har hele tiden levd i den tro at renten skulle være et middel for å hindre luksus og overforbruk i befolkningen. Men nå stiger renten fordi prisen på energi som vi er avhengig av, og som vi har gitt bort råderetten over, stiger til uante høyder. Dette har ingenting med luksus eller overforbruk å gjøre, men Norges Bank forklarer at de bare sørger for at inflasjonen må ned. Nå har derimot flere økonomer tatt til orde for at renteheving ikke er veien å gå, da et slikt tiltak kun gjør den jevne norske borger fattigere.

Sjefsøkonom i KS Torbjørn Eika mener en renteøkning vil gjøre mer skade enn gagn for norsk økonomi og sjeføkonom i Eika Jan Ludvig Andreassen sier at pengepolitikken i Norge er inne på et feilspor. Han mener at Norges bank bør senke renten, blant annet fordi utviklingen bidrar til at husleier og boligkostnader stiger alt for mye. Dette er en del av den såkalte kjerneinflasjonen som Norges bank styrer etter. Han mener derimot at staten enten må bygge flere boliger, eller at inflasjonsmålet på 2 prosent droppes. Men regjeringen som har gitt Norges Bank mandatet vil ikke høre på det øret.

Regjeringen har også kommet med signaler om at vi kanskje må belage oss på drivstoffrasjonering slik som vi opplevde i 1973. For oljenasjonen Norge har selvsagt ingen beredskapslager for drivstoff som varer mer enn 20 dager, i motsetning til våre naboland Sverige og Finland som har lager for 90 dager. I tillegg har Norge kun et gjenværende oljeraffineri nemlig Mongstad. Raffineriet på Slagentangen ble nedlagt i 2021.

Det blir bare mer og mer tydelig at den sittende regjeringen, som så fint kaller seg for Arbeiderpartiet og stiller seg på venstresiden i norsk politikk, egentlig er det som vi kaller klasseforrædere.

Med alle skandalene de har hatt i egne rekker den siste tiden, håper vi at de snart en gang for alle blir avslørt slik at vi kan få et sosialistisk styresett som tar vare på det norske folket.

09/04/2026

Friheten nr. 8 2026 (9. april 2026)
LEDER: Overklassens uutholdelige letthet

Av redaksjonsmedlem Harald Ø. Reppesgaard (Abonnement 74 69 99 91 - [email protected] - 459 00 748 (tekstmelding). Telefontid er mandag-fredag 10.00-14.00).

Det er merkbart for vanlige folk i Norge at vi er inne i en dyrtid. Prisene på mat, energi, økte renter og boligutgifter har tatt kvelertak på de som tjener minst i samfunnet. Selv middelklassen, som stort sett har klart seg bra gjennom de ulike økonomiske krisene gjennom årene, merker sterkt at livreima må strammes inn mange hull. Den reallønnsøkningen som vi fikk er for lengst slukt av prisveksten. Det er slått fast at klasseforskjellene bare øker i dette landet. Fattigdommen øker.

Fattigdom er at man mangler ressursene som trengs for å kunne leve et fullverdig liv. Det handler om å ha råd til å dekke grunnleggende behov. Når man sliter med å få endene til å møtes, leder det til utenforskap og begrensede muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med andre.

FN anslår at rundt 10 prosent av befolkningen i Norge lever under den relative fattigdomsgrensen, som er at du tjener mindre enn 60 % av medianinntekten. Når forskjellene i samfunnet øker, har vi en voksende fattigdom. Uten omsvøp påstår vi at fysiske og psykiske plager øker faretruende i verdens «beste» land å bo i.

«Landsmoder» Gros berømte ord for 30 år siden om at det er typisk norsk å være god stemmer når det gjelder den store skjevfordelingen av landets rikdom.

Fattigdom er ikke nødvendigvis noe som vises på utsiden. De som lider vil forsøke å skjule det, men mangler viktige forutsetninger som er nødvendige for å ha en akseptabel levestandard; for eksempel å eie en vaskemaskin, ha råd til å reise på ferie, delta i fritidsaktiviteter eller bursdager med gaver. Hvem som helst kan bli uføretrygdet, gjeldsslave, minstepensjonist, enslig forsørger, konkursrammet, offer for familievold eller havne i rehabilitering etter uheldige livsvalg. De synlige fattige er ofte rusavhengige, hjemløse eller tiggere.

Denne utviklingen er planlagt av de ulike regjeringene i Norge fra Gros tid på 1990-tallet da markedet fikk fri løpetid. Ingen varer og tjenester skulle reguleres. Ingen grupper i samfunnet skulle beskyttes mot kapitalismens rovdyrklør. Arbeiderpartiets sosiale svik ble aksentuert av Margaret Thatchers og Ronald Reagans uhemmede tro på markedets velsignelse, etterfulgt av Labours statsminister Tony Blairs rasering av den engelske arbeiderklassens økonomi.

I dagens dyrtid tillater den politiske og økonomiske eliten seg å moralisere over vanlige menneskers kritikk og klager.
DnBs Kjerstin Braathen mener i det grønne skiftes navn at «Vi må akseptere at det vil bli en smertefull prosess med knapphet på energi, og økt inflasjon.» De som klager anklages for ikke å ville ha bedre klima! Dessuten sikrer høye renter bankenes soliditet som om det var det viktigste for oss.

Finansminister Jens Stoltenbergs argument mot Stortingets krav om en lavere energi-avgift ble referert i NRK at «Me må unngå at nokre hundrelappar i redusert drivstoffavgift vert spist opp av tusenlappar i auka rente.» Han påstår at lave energikostnader fører til høye priser (inflasjon) og da må sentralbanken sette opp renten for å bøte på det.

Birgitte Ringstad Vartdal er konserndirektør for Statkraft. Hun er i mot Norgespris og mener vi må betale for det kraften koster på kraftmarkedet. Billig strøm er en uting.

Leder for Norges Bank Ida Wolden Bache er sentralbanksjef og leder sentralbankens pengepoliti. Hun er ute med pekefingeren med trusselen om økte renter dersom vi får lettelser i avgifter til staten eller fortjente reallønnsøkninger.

Disse menneskene som har 15 til 20 millioner i året i lønn forstår ikke hvordan den dårligst stilte delen av arbeiderklassen har det. Finanseliten og deres politiske talsmenn tviholder på sine kapitalistiske prinsipper som betyr at vanlige folk i dette landet skal betale for prinsipprytteriet. For en gangs skyld er jeg enig med statsminister Mette Fredriksen, da hun sa før valget i Danmark: «Prinsippene må vike i en krise når folk ikke lenger kan betale for seg».

Vår statsminister Støre derimot er i denne krisen stort sett på utenlandsturer og deler ut milliarder så snart han lander på en flyplass.

Skal vi finne oss i at denne eliten tar seg retten til og kritiserer oss for at vi må ha en viss basis av privatøkonomi for å kunne dekke dagligdagse behov? For millionærer er dette ukjent og de sover godt om natta. De utsetter de som skaper realverdiene, den norske arbeiderklassen, for arroganse og forakt, mens lommeboka vrenges for å få betalt regningene.

Billigere olje og bensin fører til økte priser på alle verdens sluttprodukter, sies det. Tro det eller ei. I tillegg jamrer regjeringen om at avgifts-reduksjonen vil koste 6,7 milliarder, og det ikke er dekning for dette i budsjettet. Dekning på 6,7 milliarder synes å være et uløselig problem for denne arbeiderregjeringen selv om staten vil tjene 300 milliarder ekstra på oljesalget i 2026. De går ikke til velferd til de vanskeligstilte i samfunnet; men til våpen. Men det er dekning i budsjettet til å elektrifisere Melkøya til 13 milliarder. Et tiltak som ble bestemt uten en eneste konsekvensutredning. Hvordan kan 6,7 milliarder til billigere energi være inflasjonsdrivende, men ikke 13 milliarder? Det er politiske beslutninger som ikke bare handler om økonomi, men som avslører hele systemet. Drivstoffavgiftene i Norge er en slik sak, fordi de ikke lenger kan forklares at de er nødvendige, men bare at de er villet. Vilje til å opprettholde et nivå av beskatning som ikke står i forhold til folks økonomiske hverdag og vilje til å opprettholde en fortelling som stadig færre tror på.

Når regjeringen nå svært motvillig har fjernet veibruksavgiften, fremstilles det øyeblikkelig som ansvarlig politikk og en håndsrekning til folk flest. Men dette er ikke en løsning. Det er en avgiftspause. En kontrollert, tidsbegrenset lettelse i et system som i utgangspunktet er bygget for å hente ut mest mulig penger fra befolkningen. Fra 1. april til 1. september skal avgiftene ned. Deretter skal de opp igjen. Det alene er nok til at vi forstår hva dette egentlig er. Dette er ikke en kursendring. Det er for å døyve misnøyen for en kort stund.

For staten har ikke blitt fattigere. Norge er fortsatt et av verdens rikeste energiland. Staten tjener enorme summer på eksport av olje og gass. Inntektene fra denne eksporten er så store at de i realiteten alene kunne finansiert langt mer av den offentlige økonomien enn det som i dag er tilfelle. Likevel opprettholdes et avgiftsnivå på drivstoff som om Norge var et land uten ressurser, et land i underskudd, et land som må presse hver krone ut av sin egen befolkning for å holde hjulene i gang. Norge straffer egen befolkning for å bruke nødvendig energi mens det bevilges enorme summer til internasjonale konflikter og militær støtte. Det er milliardbeløp. Og det er politiske valg. Slikt kan vår finanselite og politikerklasse gjøre i en krisesituasjon med uutholdelig letthet.

Adresse

Helgesensgate 21
Oslo
0553

Telefon

+4792020793

Nettsted

https://www.friheten.no/

Varslinger

Vær den første som vet og la oss sende deg en e-post når FRIHETEN legger inn nyheter og kampanjer. Din e-postadresse vil ikke bli brukt til noe annet formål, og du kan når som helst melde deg av.

Kontakt Bedriften

Send en melding til FRIHETEN:

FRIHETEN