22/11/2025
KONSERTANMELDELSE:
Djevel
Havet (Langhuset), Trondheim
8. November 2025
Skrevet av Frank Bøkseth
Foto: Morten Nyutstumo
…Det lyses opp i djevelblått en siste gang over Nidaros…
Som de fleste nok fikk med seg kom Trånn Ciekals natt til sin ende nå i februar, ikke så alt for lenge etter at siste album i Djevels “Natt”-trilogi ble utgitt. De resterende medlemmene fant riktignok snart ut at en hyllest var på sin plass, i form av å gjennomføre to allerede oppsatte konserter på Parkteateret i Oslo. Trånn lå også alltid et album i forkant av release, så han hadde allerede gitarsporene til et siste album klart, noe resten av bandet vil fullføre. Men først var det disse siste konsertene, som etterhvert ble utvidet med en ekstra, tredje “oppvarmingsgig” i Trondheim. Og dette lå absolutt an til å bli noe helt spesielt.
Bandet hadde i forkant av denne Trondheimskonserten ønsket et mindre lokale, og Langhuset har kun plass til max 300, så det var utsolgt lang tid i forveien og stinn brakke.
Det er ganske passende at “Åses Død” er valgt som intro, og trommepodiet er drapert med norsk flagg, stearinlys, granbar og et bilde av Trånn i klassisk, ansiktsløs positur. Trånns klassiske svarte Epiphone-gitar med hvit kant ligger også på scenen og venter. Stedfortreder for Ciekals er Kvitrims Vemod-kollega Jan Even, og Nosophoros stiller på motsatt flanke med matchende gitar. Det er varslet at det vil være forskjellige gjester fra tidligere Djevel-tider, og Sindre Solem starter på bassen. Det fokuseres kun på låter fra tiden Faust har spilt trommer i bandet, altså fra 2018 og nyere.
Første låt ut er “Vinger…” fra “Tanker Som Rir Natten”, og den blir etterfulgt av “I Daudens Dimme Natt” og “Bespottelsen”. Fra der jeg står, midt på og nesten helt fremst, er lyden upåklagelig. Lydbildet er balansert, selv under de kjappere partiene, og Sindres bass vandrer tydelig og flott under de hissige gitarene. Izares synthteppe funker også bra de gangene det kommer inn, og Fausts trommer er litt kledelig tilbaketrukket slik at atmosfæren i musikken får komme max fram, med god klang. Jeg fikk høre etterpå at lyden spratt litt mer lengre bak i lokalet, og det kan nok hende, tatt byggets spisse takutforming i betraktning.
Denne konserten i Trondheim var altså som “oppvarmingsgig” til de to i Oslo å regne, men bandet hørtes absolutt ikke rustne ut, og det ble en fantastisk forestilling. Med tanke på at fem av de som var på scenen er tilhørende i Trøndelag, var det og nokså passende med en siste gig også her i byen. En gøy ting er at Trondheim fikk spilt låtene fra begge Oslo-konsertene, altså et ekstra langt sett på bortimot en time og tre kvarter.
Imellom mannskapsbyttene er det lagt inn piano- eller akustiske gitarsnutter hentet fra albumene, og det funker bra ift å holde oppe stemningen. Første bytte skjer ved at Mannevond kommer og tar mikrofonen, mens Kvitrim overtar bassen, og etterpå er her ikke lenger spor av mennesker…
Tåken tetner, og Kvitrim og Mannevond bytter også plass før den svenske Afgrunnsprofet kommer og gjør “Kronet Av En Væpnet Haand”. Hans mer voldsomme og utagerende stil passer denne aggressive låta perfekt.
Bandets nyeste tilskudd, den gamle Kampfar-basstraveren Jon Bakker, kommer også inn til “Maanen Skal Være Mine Øine…” og han har en bra tilstedeværelse. Kvitrim er tilbake på vokal for en stund, men han og Mannevond bytter en del under resten av konserten. Jan Even bytter til thunderbirden når tiden nå er kommen for bladene at falle “Paa Vintersti..”.
“Banker Som Doedningeknoker” er nest siste låt før “Englene Som Falt Ned I Min Seng...” avslutter, og det til allsangkor fra publikum under folkegitarpartiet.
Dette var et verdig farvel fra scenen, og de som har billetter til Parkteateret kan bare glede seg!