15/04/2026
MICHAEL SCHENKER, STARGAZER, INVASION
Byscenen, Trondheim
17. Mars 2026
Tekst: Frank Bøkseth
Foto: Morten Nyutstumo
Det er klart for en kveld i den klassiske hardrockens tegn når Michael Schenker og kompani drar med seg Stargazer og Invasion rundt.
Først ut er den yngste gjengen, INVASION, som har et bandnavn det bokstavelig talt går tretten av på dusinet. Dette er altså Oslo-versjonen, og snittalderen her ligger vel rundt tretti. Noe som også speiles litt i musikken, som er hardrock med litt power metal i seg. Trommis Eiliv shower og slår hardt, og allerede i første låt fyker de ytterste 5 centimeterene av den ene stikka rett vest, eller mer venstre da. Karen får fiska opp ei ny stikke uten at det høres, så proft gjort. Vokalen til Jørgen Bergersen har visse klang-likheter med Klaus Meine, og han er en god frontmann. Gitarist Jørgen Abrahamsen og bassist Thomas Gjerlaugsen er også frempå og flørter med publikum. Jørgen Rødli kunne opplyse om at sistnevnte er avkommet til Witchhammer-bassist Finn, så det er bra det rekrutteres. Det er enda ikke full sal, men de skaper brukbart med liv likevel. Det er faktisk den nyeste singelen deres, “Helldiver”, som får mest respons, og det er vel den låta de har som er mest “power metal”. En bra gjennomført gig.
Neste band har et navn det bare går åtte av på dusinet, og forholdsvis lokale STARGAZER byr på en enda kvassere gitarlyd enn hva Invasion hadde. Låt- og spillemessig er det mye resirkulert Ozzy og annet, og ei Stargazerlåt høres gjerne ut som en mashup av fem klassikere, ta f.eks “Stone Cold Creature" som eksempel. Neste låt er “Miracle Man”, unnskyld, “The Sky Is The Limit”, bare for å understreke ting.
Så kommer kveldens første gitarsolo før bandet drar i gang “Shot in the Dark”. Øh, nei, “Looking For A Star” var det visst. Vokalist Tore André Helgemo var overlykkelig over å spille på hjemmebane, og det var tilnærmet fullt i lokalet, med mange stjernetitter-fans. Det sto forresten en synthist i hjørnet, men han hørte en fint lite av. William Ernstsen er en god gitarist, men personlig synes jeg bandet legger seg litt for tett opp til forbildene, ja, på grensen til riffstjæling, og de burde heller prioritere å få en helt egen sound.
MICHAEL SCHENKER selv har kveldens rundeste gitarlyd, og det passer også bra når materialet er 50 år gammelt. Det er altså årene han var i, og låtene han lagde med UFO som står i fokus denne kvelden. Litt pussig er det riktignok at kveldens hovedperson har en litt lav gitarlyd. Til gjengjeld er trommelyden skikkelig bra. Enkelte hadde kanskje regnet med å se Erik Grönwall bak mikrofonen, siden han sang på Schenkers album av fjoråret, men det er R.D. “Lia” Liapakis som er med på denne turen. Han har en røff og tøff stemme, som fungerer ganske greit til materialet. Men han får vel bare betalt halve honoraret, siden han er av scenen halvparten av konserten. Schenker selv står på scenens høyre side, og det var langt høyere befolkningstetthet, og ikke minst snitthøyde, på den siden av salen. Snittalderen er også såpass at jeg med mine 52 år var med å trekke snittalderen ned… Apropos alder, jeg sto 5 m fra scenen og foran meg sto det en gammel krok med boblejakke på. Kroppen ristet, men gubben var glad og happy, og han ristet litt ekstra når det kom ei låt med litt fart i. Slikt er det beste en ser når en er på konsert. Trivelig!
