21/05/2026
Var jeg mamma nok for barna mine?
I gangen hjemme henger det en rad bilder fra da barna mine var små. På ett av dem sitter de på gulvet i like pysjer. På et annet har min eldste sønn armene rundt halsen min. En totalt uforbeholden knuseklem. Som oftest smiler jeg når jeg ser bildene. Andre ganger stikker det til: Tok jeg godt nok vare på den tiden? Var jeg tilstedeværende nok?
Barnehagedebatten i gang. Igjen. Og det er bra. Det viktigste i livet blir vi aldri ferdige med å diskutere. For meg er det likevel en vanskelig debatt, nettopp fordi den treffer noe så personlig.
Da sønnen min begynte i barnehagen i august 2011, gjorde det vondt. Under tilvenningen satt jeg i pauserommet og hørte ham gråte i etasjen over. Jeg kunne grått selv.
Jeg hadde vært hjemme med ham siden fødselen året før. Far også, i en periode. Vi hadde brukt over ett år på å være nære og tilstedeværende foreldre. På å lage trygge og gode rammer for spising, legging og leking. Jeg gikk inn til ham igjen og igjen om kveldene, helt til han skjønte at jeg alltid var der. Nå sto han ved dørgrinda i barnehagen og gråt. Og jeg gikk.
Samtidig var jeg blitt uforbeholdent og hodestups forelska i familielivet. Jeg hadde trodd babyfasen kom til å bli litt kjedelig. Men ut kom ungen, og var - selvfølgelig! - den mest fantastiske skapningen verden hadde sett. Jeg bruker store ord nå, men min eldste sønn lærte meg noe om kjærligheten og livet som slo meg i bakken - på den vidunderlige måten.
Så hvorfor ble det barnehage da?
Fordi valgene våre ikke tas i et vakuum. Økonomi spiller inn. Med små barn øker ofte boliglånet, og én inntekt er sjelden nok – særlig tidlig i arbeidslivet. Dessuten handler arbeidslivet om mer enn penger. De fleste av oss vil ikke bare være mødre, men også ta del i det faglige og sosiale fellesskapet jobben har å by på.
Det ER noe rart med hvordan vi har organisert oss. At småbarnsfasen sammenfaller med lav lønn, høy gjeld og kort ansiennitet. Jeg mener det, selv som feminist: Noe i systemet skurrer.
Likevel ble hverdagen i barnehagen etter hvert virkelig god. Det kom morgener der gutten min løp inn for å leke. Dager med gitarspill, skattekister, skogsturer og små vennskap som var nære, selv om de var uten mange ord. Jeg hentet ham og fikk høre om opplevelser jeg aldri ville klart å skape hjemme.
Og senere kom en skilsmisse. Da priste jeg meg lykkelig over å ikke ha vært hjemmeværende, men hadde egen inntekt og eierandel i bolig. Det var vanskelig likevel.
Poenget mitt er ikke at barnehage er riktig eller galt. Det er at småbarnslivet ikke er enkelt. Noe kan være både vondt og riktig på samme tid. Man kan ønske seg én løsning, og likevel velge en annen.
Og hvem har ansvaret? Er det familiene selv? Staten? Eller må vi bare akseptere at noen faser i livet er krevende – uten at det betyr at noe er fundamentalt galt?
Denne uka har G**o Hoftun snakket med forfatter Monica Goksøyr for H magasin. I "Generasjon mammaprestasjon" på hmagasin.no etterlyser Goksøyr et samfunn som i større grad verdsetter omsorgsarbeidet – og en ny samfunnsøkonomi. Les gjerne, og bli med i diskusjonen.
Men la oss være greie med hverandre når vi tar den.
For når jeg passerer bildet av knuseklemmen og kjenner på spørsmålet – var jeg til stede nok? – da gjør det vondt å få høre at vi lever i en “syk kultur”.
Vi får jo faktisk bare gjort så godt vi kan.
- Marianne Egerdal, forlagssjef
Les "Generasjon mammaprestasjon" her: https://www.hmagasin.no/generasjon-mammaprestasjon
Denne teksten ble først publisert som et nyhetsbrev fra Humanist forlag. Hvis du vil lese flere slike refleksjoner, kan du melde deg på her: https://www.humanistforlag.no/nyhetsbrev/
