22/12/2019
En høvding i norsk presse har forlatt oss. Det er med stor sorg jeg leser at Thor Bjarne Bore har gått bort etter lang tids sykeleie. Thor Bjarne var den første som ansatte meg i stilling som journalist - i Budstikka i 1966. Seinere fikk jeg jobbe under ham også i Vårt Land, dit han kom som sjefredaktør noen år seinere. Jeg skriver litt om tida under Thor Bjarne i boka "Friske bladfyker, brysomme rivaler og ånden som går" (utgitt 2017). (Dette var en artikkelsamling med en lang rekke profiler fra Molde-avisene opp gjennom tidene som bidragsytere; Thor Bjarne var av dem.)
Men om Thor Bjarne: "1. juni 1966 overtok Thor Bjarne som ansvarlig redaktør og omtrent samtidig ansatte han meg – først som lærling. En utrolig kapasitet satte seg i redaktørstolen. Skjønt satte seg; han føk rundt i redaksjonslokalene, skrev gladelig et par lederartikler om dagen, løp på alle politiske møter, «brente plastklisjeer» (en prosess knapt noen greier å gjøre rede for lenger), sto sammen med typografene i setteriet og plukket sammen avissidene til neste dag. Trengte vi et telefonnummer, var det bare å rope et navn. Han husket dem «alle».
Arbeidspresset i denne lille redaksjonen var i utgangspunktet formidabelt. Han gjorde det ikke mindre. Ambisjonen var å transformere Budstikka til et lesverdig avisprodukt med det lokale for øyet – og til et tydelig meningsbærende organ.
Som friidrettsmann hadde han fysikk til å tåle trøkket. Så skulle man tro han også var like bevisst på det ernæringsmessige. Imidlertid var det ikke noe som smakte sjefredaktøren bedre enn Coca Cola og boller kjøpt på Kneipen.
En av Kai Bolsøs yndlingshistorier var fortellingen om da Thor Bjarne skulle på kommunestyremøte i Vestnes. Han var seint ute, nær sagt som vanlig. Med colaflaska i den ene hånda, bolleposen i den andre og med sprintferdigheter fra ung- dommen, løper Thor Bjarne som en strek innover Storgata, over i Strandgata mot ferjeleiet. Men lemmen er hevet og ferja er et par meter unna. Den unge spretne sjefredaktøren tar sats, hopper og sklir inn på bildekket.
– Puh, jeg rakk det! utbryter han til matrosen idet han reiser seg. Matrosen ser noe forbauset på den rare fyren og bemerker tørt:
– Du kunne nå ha venta te me hadde lagt te.....
Den «ånd», redaksjonskultur og journalistiske drive som ble skapt av redaktørene Bore og Norborg i Molde på 1960- og 1970-tallet, ble en integrert del av min egen rolleforståelse som redaktør – først i Budstikka, seinere i Sandefjords Blad og Varden i Skien. Slik sett har pionerånden flere av oss fikk med fra Budstikka, skapt ringvirkninger i flere steder i medie-Norge."
