Stavanger Avis 1888-1911, 2020

02/11/2025

Biskopen som trosset kongen, Reinalds siste dager i Bergen, historien til biskopen som organiserte byggingen av Stavanger domkirke.
Av Jostein Wetteland, redaktør i Stavanger Avis

Historien om Stavanger begynner ikke med en konge, men med en biskop. Rundt år 1125 kom en mann ved navn Reinald, også skrevet Ragnald i kildene, fra England til Vestlandet. Han var utdannet i kirkens tjeneste og sendt nordover for å etablere et nytt bispesete. På den tiden var Norge i ferd med å formes som et rike. Kong Sigurd Jorsalfare hadde regjert med fast hånd, men etter hans død i 1130 lå landet åpent for strid.

Reinald slo seg ned ved et grunt sund der elvene møttes og havet strakte seg inn mot land. Her begynte han arbeidet med å reise et gudshus i stein, en bygning som skulle bli et varig tegn på tro og makt. Dette ble Stavanger domkirke, viet til den engelske helgenen St. Svithun. Med den ble Stavanger et bispesete og et religiøst sentrum. Den samme mannen som reiste kirken, ble også et av de første ofrene for maktkampen som skulle rive Norge i stykker.

Et land i uro

Da Sigurd Jorsalfare døde, etterlot han ingen samlende løsning for arveretten. Sønnene Magnus Sigurdsson og Harald Gille krevde begge retten til tronen. Harald var født på Irland og hevdet slektskap med kongen, men hadde tidligere sverget at han ikke ville gjøre krav mens Sigurd levde. Da løftet ikke lenger bandt ham, tok han makten. Norge fikk to konger, og grunnlaget for langvarige borgerkriger var lagt.

Reinald ble innsatt som biskop i Stavanger omkring 1125, trolig med støtte fra Sigurd Jorsalfare. Han hørte dermed hjemme i kretsen rundt den gamle kongen, og han forble lojal mot dennes sønn Magnus. Da Harald Gille overtok makten, ble Reinalds stilling mer utsatt. Likevel ble han sittende i bispestolen, og kildene tyder på at han fortsatte å forvalte både kirkens og kronens interesser i regionen.

Historikeren Knut Helle beskriver Reinald som en av de geistlige som tidlig forsøkte å balansere mellom kongemakt og kirkelig selvstyre, men som i praksis holdt linjen mot Sigurdsættens rett. Lojaliteten hans var ikke til den sterkeste våpenhånden, men til den gamle kongens slekt og til kirkens orden.

Sigurd Slembe og jakten på kongens gods

Etter at Harald Gille ble drept i 1136, trådte Sigurd Slembe frem som ny tronpretendent. Han hevdet å være Sigurd Jorsalfares bror, men ble avvist. Han svarte med å myrde Harald i Bergen og utropte seg selv til konge. De fleste biskoper og stormenn vendte seg mot ham, og støtten han fikk var begrenset.

For å styrke sin posisjon trengte Sigurd penger. Sagaene forteller at han mente, eller mistenkte, at biskop Reinald satt på verdier som knyttet seg til Sigurd Jorsalfares gods. I fortellingene blir dette omtalt som kongens sølv eller skatt, og ryktet ville ha det til at midlene kunne være forvaltet fra Stavanger. Sigurd reiste sørover og krevde å få verdiene utlevert. Reinald nektet. Han anerkjente ikke Sigurd som lovlig konge, og han ville ikke utlevere midler som tilhørte kronen uten en rettmessig befaling forankret i rikets lovlige styre.

Dette var ikke bare en tvist om kister og mynter. Det dreide seg om legitimitet. Hvem var konge. Hvem kunne gi bindende ordre. Hvem hadde rett over kirkens forvaltning og over de verdiene som knyttet seg til den avdøde kongens arv.

Fanget i Bergen

Mot slutten av 1135 ble Reinald pågrepet i Bergen. Henrettelsen beskrives knapp og alvorlig i kildene. Det var ikke tale om en kirkelig domstol eller en ordnet rettsprosess etter kanonisk rett. Det var en maktpolitisk handling. Ifølge sagaene krevde Sigurd at biskopen skulle avlegge lydighetsløfte og gi fra seg sølvet. Reinald nektet. Han sto fast på kirkens rettigheter og på at en ikke anerkjent tronkrever ikke kunne kreve utlevering.

Kildene beskriver ham som rolig og urokkelig. For Sigurd var nektelsen en åpenbar utfordring. Han beordret at biskopen skulle henges. Henrettelsen fant sted offentlig i Bergen. Mye taler for at retterstedet var på Nordnes, hvor henrettelser senere ofte ble utført, men sagaene navngir ikke stedet. Det eneste sikre er at det skjedde i Bergen, og at straffen ble fullbyrdet ved hengning.

Drapet på en biskop var en alvorlig krenkelse av kirkens ordning. Hendelsen ble fordømt i kirkelige kretser, og den ble i ettertid trukket frem som et eksempel på hvorfor kirken måtte vernes sterkere mot vilkårlig kongemakt. Det finnes ikke et bevart særskilt pavelig skriv som direkte reagerer på Reinalds død, men saken inngikk i den bredere kirkelige argumentasjonen for geistlig immunitet og forankring av kirkens rett i senere tiår.

Etterspill og betydning

Sigurd Slembe ble selv drept i 1139 etter slaget ved Holmengrå. Hans tid ved makten ble kort, men skadevirkningene var store. Stavanger bispedømme fortsatte. Reinalds etterfølger, Jon Birgersson, arbeidet for å gjenopprette et tålelig forhold mellom kirke og konge. Arven etter Reinald levde videre som et minne om hvor farlig det var å stå uten klare rettigheter. Dette bidro til at biskopene senere arbeidet for formell immunitet, og at kirkens stilling ble styrket gjennom reformer og lovfesting under erkebiskop Øystein Erlendsson i siste halvdel av 1100 tallet.

For Stavanger betydde dette at byens opprinnelse ble skrevet inn i en større fortelling om frihet, rett og tro. Den første biskopen døde fordi han holdt fast ved en ordning han mente var lovlig. Det han etterlot seg, var ikke bare en kirke i stein, men en målestokk for forholdet mellom verdslig makt og åndelig autoritet.

Minnet i Stavanger

Sagaene sier lite om hvordan han ble minnet lokalt. Likevel peker tradisjonen på at forbindelsen til England ble holdt varm. Domkirken ble viet til St. Svithun, en engelsk helgen som fortsatt pryder byens våpen. Under arkeologiske undersøkelser i domkirken mellom 2021 og 2025 ble det avdekket fundamenter og vegger fra den første byggefasen, altså fra Reinalds tid. Kleberstein i vestportalen og elementer fra koret bærer preg av håndverk som samsvarer med påvirkning fra engelske steinkirker. Disse funnene forsterker bildet av at Stavanger allerede ved sin fødsel sto i en europeisk sammenheng.

Reinalds liv ble kort, men verket han ledet ble varig. Det ble grunnlaget for en by og for et kirkelig sentrum som i århundrer skulle prege Sørvestlandet. Han var byens første leder i ordets fulle mening. Han satte rammen som andre fylte med liv.

Tro og makt

Reinalds historie er en fortelling om makt, lojalitet og tro. Han sto midt i en brytningstid da Norge gikk fra å være et kongerike med løs struktur til å bli et kristent rike med sterkere institusjoner. Hans død viser hvor tett kirke og politikk var vevd sammen. Han var både biskop og riksembetsmann. Han forvaltet verdier og sjeler. Valget han tok, var ikke et støt i mørket. Det var et prinsipp han var villig til å dø for.

Når vi i dag står foran vestportalen i domkirken, ser vi restene av et bygg som ble påbegynt under hans ledelse. Hver stein minner om menneskene som bar troen inn i landet, og om den biskopen som nektet å bøye seg for makt som ikke var lovlig forankret. Han døde i Bergen, men hans ånd ble værende i Stavanger. Den lever i steinen, i liturgien som har fylt rommet gjennom århundrer, og i byens minne om at rett kan koste, men at urett koster mer

Litteratur:

Bagge, S. (1976). Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150 til 1319. Oslo: Universitetsforlaget.

Byhistorisk Forening Stavanger. (u.å.). 1135 – Reinald, Stavangers første biskop, blir henrettet i Bergen. https://byhistoriskforening.org/arringer_oversikt/reinald-stavangers-forste-biskop-blir-henrettet-i-bergen/

Diplomatarium Norvegicum. (utg.). Bind I–III. Oslo: Riksarkivet.

Gunnes, E. (1985). Biskop og konge: Kirken i Norge fra 1100 til 1300. Oslo: Aschehoug.

Helle, K. (1985). Stavanger bys historie I: Fram til 1815. Stavanger: Dreyer.

Morkinskinna. (1932). Utgave ved Finnur Jónsson. København: Gyldendal.

Sverres saga. (1979). I Norske kongesagaer (bind 1). Oslo: Aschehoug.

Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger. (2024). Rapporter fra utgravningene i Stavanger domkirke 2021 til 2025.

01/11/2025

Vil rive Stavanger stasjon
Stavanger stasjon skal rives for å gjøre plass til for flere og lengre tog. Bane Nor Eiendom vurderer muligheten for å bygge et lokk over stasjonsområdet med nytt næringsbygg på toppen.

Stavanger stasjon skal rives for å gjøre plass til for flere og lengre tog. Bane Nor Eiendom vurderer muligheten for å bygge et lokk over stasjonsområdet med nytt næringsbygg på toppen.

01/11/2025

Byen som luktet av olje, salt og sardin
Av Jostein Wetteland, redaktør i Stavanger Avis.

Det ligger et mildt drag av hav og røyk over byen. Når vinden kommer fra vest, kan man fortsatt fornemme duften som formet Stavanger, lukten av olje, salt og sardin. For noen er det en lukt av arbeid og verdighet, for andre minner den om slitet og støyen i fabrikkene. Gamle Stavanger står der fremdeles, en stille påminnelse om alt som en gang var. Husene er hvitmalte og vernet, men i sprekker og plank ligger levd liv. Her finnes historier fra en tid da byen var fattig, men stolt.

Vi rusler i dag gjennom de smale gatene, knipser bilder av de hvite fasadene og lar oss sjarmere av idyllen. Bak idyllen ligger et industrielt eventyr. Stavanger var en by av arbeid, fabrikkfløyter og damp, av iddiser, røyk og hardhendt slit. Sardinene gjorde byen kjent langt utenfor landets grenser. Fra bryggene i Vågen og Sandvigå ble hermetikkboksene lastet om bord i skip og sendt ut i verden. Det var ikke rikdommen som drev byen, det var håpet, den seige vissheten om at morgendagen kunne bli litt bedre dersom man sto løpet ut.

Arbeidets by:

På slutten av 1800 tallet var Stavanger en kystby i brå forandring. Seilskutene mistet betydning, gamle handelsruter ble brutt, og den tidligere sjøfartsbyen måtte finne et nytt livsgrunnlag. I denne overgangstiden vokste hermetikkindustrien frem. Det begynte beskjedent, med blikkbokser, olje og enkle ovner. Snart ble byen et senter for teknologi, eksport og arbeidsliv. Rundt århundreskiftet fantes det over femti hermetikkfabrikker i drift. Produksjonen krevde tempo og presisjon. Arbeiderne, særlig kvinnene, sto side om side ved bord og maskiner. Sardinen skulle renses, saltes, pakkes og lukkes. Alt måtte gå fort, og kvaliteten måtte holde.

Kvinnene var ryggraden i industrien. De sto i fuktige saler, hendene ble kalde og oppsprukne, men blikket var rettet mot fremtiden. Lønnen var lav, men arbeidet ga frihet. For mange var dette den første egne inntekten, og dermed den første sterke posisjonen i byens økonomi. Slik ble hermetikkindustrien også en kvinnehistorie, en fortelling om sosial endring, om selvrespekt, organisering og oppdrift.

De små blikkboksene ble et globalt symbol. På etikettene, iddisene, sto byens navn. Fargerike trykk bar Stavanger ut i verden. Etikettene var mer enn reklame, de var små kunstverk. Der lever sjøen, fisken, maskinene og menneskene side om side. I iddisen møter vi modernitet og drøm, håndverk og fantasi, en hel bys ansikt i et lite rektangel.

Mellom arbeid og verdighet:

Hermetikkindustrien skapte vekst og fellesskap. Den ga arbeid til tusener og formet et bysamfunn som satte pris på nøysomhet, plikt og ære. Å jobbe på fabrikken var ikke bare en jobb, det var en del av identiteten. Barna ble født inn i lukten av røyk og olje. Søndagen bar på sine høytider, men mandagen var alltid tilbake i fabrikkhallen. Byen levde i rytmen av skift, sirener og damp, en rytme som ble selve pulsen i Stavanger.

Samtidig fantes sår. Eksporten var sårbar for prisfall og kriser. I mellomkrigstiden sto maskiner stille i perioder, og arbeidsfolk gikk uten lønn. Likevel ga man ikke opp. I fabrikkene og i hjemmene ble solidariteten en livsform. Man delte mat, passet unger, fant løsninger sammen. Denne menneskelige varmen ligger fortsatt som et mildt alvor i byens vesen. Den finnes i dialekten, i humoren og i den direkte måten folk snakker på. Den springer ut av erfaringen av at overlevelse ofte er et felles prosjekt.

Den gang Stavanger hadde byoriginaler:

I enhver levende by finnes mennesker som ikke passer i rutene. De lever på kanten av ordnede mønstre, men midt i fellesskapet. Gamle Stavanger hadde sine byoriginaler. De var menneskene alle kjente, men ingen eide. De var fattige på penger, rike på historier, og de gjorde byrommet varmere.

Man møtte dem i Vågen, langs Torget, oppover Østervåg og forbi fabrikkportene. De hilste, småpratet, solgte aviser, sang eller fortalte historier som gjerne var mer sanne i ånden enn i detaljene. De var del av byens lydspor, del av byens sjel. I en hverdag av produksjon og maskiner minnet de oss om at byen handlet om mer enn varer. Den handlet om mennesker, om mangfold og raushet, om blikk som møtes og navn som huskes.

Mange byoriginaler kom fra arbeiderkår, men passet aldri helt inn i fabrikkrytmen. Noen hadde seilt ute og kom hjem med merkelige vaner og sterke historier. Andre bar på sår som ikke lot seg se. De holdt til på benker ved Breiavatnet eller satt ved havnen og betraktet båtene. Stavanger var en by av arbeid, men også en by av menneskelighet. Det fantes en enkel generøsitet. Folk lo, delte matpakke, slo av en prat. Det var ikke mye, men det var ekte.

I dag fyller reklamefigurer og skjermprofiler mye av oppmerksomheten. Men de ekte karakterene, de som bar byens sjel i sin person, er blitt færre. De forsvant ikke bare av seg selv. De forsvant sammen med hermetikkdampen, sammen med rommene der avvik fikk være en del av helheten. Minnene om dem lever i fortellingene, i fotografiene og i den stillferdige stoltheten over at byen en gang hadde plass til alle.

Lende, ponni og Fagamatøren:

Blant Stavangers særpregede skikkelser står Lars Hovland Lende i en egen kategori. Han var oppfinnsom, sjarmerende og kompromissløs på sin måte. Han hadde ponnier som barn fikk ri på, han hadde sin egen trykte stemme gjennom avisen Fagamatøren, og han hadde et enkelt credo, alt for barna. Han stod på torg og gater, snakket rett fra hjertet og skapte små lommer av glede der hverdagen kunne være tung. Han var et uttrykk for en by der egenart og overskudd kunne finne grobunn, der en person fikk lov til å bety noe uten å ha en tittel, en stilling eller en budsjettlinje.

I byarkiv og billedsamlinger finnes sporene. Der ser vi Lende med barna, med ponniene, med plakater og smil. Vi ser en mann som forstod at byens fremtid ikke vokser av stål alene, men også av fantasi. Han var ikke en kuriositet, han var en del av byens sivile varme. I ham ser vi hermetikkbyens sjenerøsitet, den som lot annerledeshet få et ansikt og en stemme. Man kan leve lenge på det et samfunn gir til sine barn, det visste han, og han gjorde noe med det.

Bevaringen av Gamle Stavanger:

Etter krigen var Gamle Stavanger i fare. Det som i dag er byens stolthet, ble den gang sett på som upraktisk og gammeldags. Planene for riving var reelle. Man ønsket nybygg, rette linjer, avsluttede kvartaler og blanke fasader. Men det fantes motkrefter. Byantikvaren og en flokk engasjerte borgere så verdien som lå i de krokete gatene og ujevne veggene. De kjente historien i materialet. De visste at byen ikke bare er kvadratmeter og effektivitet, men hukommelse og sammenheng.

Takket være dem står trehusene i dag som et sammenhengende miljø med over hundre og sytti hus. Området er blitt en av Europas best bevarte trehusbebyggelser. Når man går der, er det lett å høre ekkoet fra en tid da alt handlet om å få dagen til å gå opp. Bevaringen ble ikke bare en kamp for arkitektur, den ble en kamp for menneskelige verdier. Den ble en stille lære om respekt for dem som kom før, og en påminnelse om at modernitet uten hukommelse blir hul.

Kultur, identitet og arbeidets minne:

Hermetikkindustrien ble grunnmuren i Stavangers moderne identitet. Den formet arkitekturen, arbeidslivet, organiseringene, kulturen og den kollektive selvtilliten. Når Stavanger Hermetikkmuseum i dag viser ovner, røykhus og maskiner, er det mer enn industrihistorie. Det er et portrett av en by i arbeid. På Norsk grafisk museum får vi se trykkpressene og håndverket som bar iddisene frem. Sammen utgjør disse institusjonene et helt kretsløp av arbeid og uttrykk. Fisk til boks, boks til etikett, etikett til verden, og verden tilbake til byen som arbeidsplasser, lønn og drømmer.

Byhistorien har pekt på disse sammenhengene. Overgangen fra handelssted til industriby kom med nye behov, nye nettverk og en ny politisk bevissthet. I hermetikkhallene vokste fagforeninger fram, og på kontorene lærte man eksport, kontrakter og teknologi. Stavanger ble en skole i praktisk modernitet. Denne lærdommen ble senere avgjørende da en ny næring vokste fram ute i havet.

Overgangen fra hermetikk til olje:

Da hermetikken mistet kraften, var det mange som fryktet at byen hadde brukt opp sin fremtid. Men havet ga en ny ressurs, og kunnskapen fra den første eksportalderen ble ikke borte. Stavanger kjente allerede til logistikk, produksjonslinjer, kvalitetskrav og internasjonale markeder. Arbeidsmoralen og samarbeidskulturen var her fra før. Det gjorde overgangen til olje mulig.

Oljeeventyret ble en forlengelse av hermetikken, men i ny skala. Igjen handlet det om teknologi, igjen handlet det om eksport, og igjen ble Stavanger et verdensnavn. Samtidig kom en brå omforming av byen. Nye bygg, nye penger og nye vaner. Gamle Stavanger ble stående som kontrast og korrektiv. Husene med skeive gulv og lave dørstokker minner om at velstand er forgjengelig, mens verdighet kan være varig. De minner oss om at byens sjel ikke kan kjøpes, den må pleies.

Menneskene bak maskinene:

Industrihistorier kan lett bli fortellinger om kurver og tall. Men uten mennesker finnes ingen historie. Hermetikkarbeiderne bar byen. De gikk på skift i grålysningen, spiste matpakke på pauserommet, lo og sang når det var rom for det. I fabrikkene ble det bygget vennskap og nettverk. Her ble det diskutert lønn og rettferdighet. Her ble det organisert streiker når det måtte til. Mye av det vi tar for gitt i dag, sprang ut av dette konkrete hverdagslivet. Ferie, kortere arbeidsdag, bedre vern. Alt dette ble forhandlet frem av folk som sto ved bord og maskiner.

I denne hverdagen fantes også en kultur. Det var stevner, kor, idrett og foreninger. Det var aviser som dekket smått og stort. De lokale mediene lærte byen å se seg selv, og de gjorde arbeidet synlig. I dag bærer vi mye av denne arven uten å tenke over det. Vi går på konsert og idrett, vi leser om kultur og politikk, og vi antar at fellesskapet finnes der når vi trenger det. I Stavanger er det nærliggende å si at dette fellesskapet er smidd i røyk og arbeid.

En levende arv:

Hermetikkindustrien er borte som stor næring, men minnene lever. Museene tar vare på maskiner og iddiser, men det er menneskene som holder historien levende. Eldre i byen kan ennå fortelle om lukten, rytmen og vinterkulden på vei til skift. Yngre generasjoner møter historien som kulturarv. For dem er Gamle Stavanger et vakkert nabolag og et symbol på en tid da en liten by fant sin plass i verden.

Denne arven er mer enn et postkort. Den er et etisk kompass. Den minner oss om at verdighet bygges nedenfra, i konkrete fellesskap, gjennom arbeid og omsorg. Den minner oss om at byer ikke bare kan planlegges, de må også elskes. Man verner ikke hus for husets skyld, men for menneskene som har levd og lever i dem.

Byen som ble et verdensnavn:

Det er et klart paradoks at en liten by ved Nordsjøen ble kjent over hele verden for sardiner. Nettopp i det paradokset ligger byens storhet. Hermetikkboksene endte på frokostbord i London, Paris og New York. Stavanger ble et merke, en garanti, et navn som sto for kvalitet. Ordet Stavanger forbindes i dag oftest med olje, men byens første internasjonale merkevare var sardinboksen. Den samlet håndverk, teknikk og kunst i et lite objekt. De fargerike iddisene, trykket av dyktige fagfolk, gir oss en bildelære i byens egen estetikk. Fisk, sjø, skip og arbeid. Humor og alvor. Drøm og disiplin.

Kunsthistorikere ser i disse etikettene speilbilder av epoken. Nasjonalromantiske motiv, stolte sjøfolk, sydende ovner, klare farger og ranke bokstaver. I en liten papirlapp ligger en hel bys selvforståelse. Det er noe rørende ved at en etikett kan romme så mye identitet. Den bar ikke bare en vare, den bar en historie.

Mellom fortid og fremtid:

Det er lett å romantisere fortiden, men Gamle Stavanger tåler sannhet. Livet var trangt, kaldt og enkelt. Mange familier delte små rom, standarden var lav. Likevel fantes varme, fellesskap og verdighet. Barn lekte i gatene mens voksne bar kurver og kasser. Det smalt i metall og luktet av røyk. Hverdagene var lange, men de hadde retning.

I dag er livet annerledes. Barn leker fortsatt, men omgivelsene er endret. Kaféer og gallerier ligger der manufaktur og verksteder lå. Turister fotograferer, og innbyggerne går forbi på vei til arbeid i helt andre næringer. Slik er byer. De skifter ham. Men noen steder bærer ham-skiftene den samme grunntonen. I Stavanger er den tonen arbeidet. Evnen til å reise seg. Viljen til å lære nytt. Trangen til å se utover horisonten og likevel holde fast ved fellesskapet innenfor.

En arv som forplikter:

Bevaringen av Gamle Stavanger handler om mer enn vakre postkort. Den handler om hukommelse. Hver gang et gammelt hus forsvinner, forsvinner et kapittel. Hver gang et museum svekkes, mister vi en stemme fra fortiden. Derfor må vi se trehusmiljøet som en levende del av byen. Her bor mennesker som holder arven i live. Her går skoleklasser og turgrupper, her forteller eldre om hverdager som var, her kjenner vi hvor tett fortid og nåtid ligger oppå hverandre. Arven forplikter. Den sier at byutvikling må ta hensyn til menneskelig målestokk. Den sier at økonomi uten omsorg blir kald. Den sier at vekst uten minne blir meningsløs. Stavanger har allerede vist at det er mulig å forene nyskaping med vern. Det må vi gjøre igjen og igjen. Ikke for nostalgien, men for fremtiden. For byen som mister sitt minne, mister sin sjel.

Alt begynner her:

Mellom havet og åsen, mellom trehusene og fabrikkene, ble det moderne Stavanger til. Byen som luktet av olje, salt og sardin, lever videre. Den lever i hvite vegger som nekter å gi etter for tidens tann. Den lever i fortellinger om skift og sirener. Den lever i iddiser som fortsatt kan få oss til å smile. Den lever i minnet om Lende, ponniene og gleden som kan oppstå i en enkel gate. Den lever i arbeidet som ble gjort, og i omsorgen som ble gitt.

Hvis vi tar vare på denne arven, tar vi vare på oss selv. Da lar vi barn og barnebarn kjenne hvor de kommer fra når de strekker seg mot det som kommer. Da fortsetter byen å være mer enn bygninger og budsjetter. Den blir et fellesskap som bærer.

Bøker og trykte kilder

Hammerborg, M. 2013. Stavanger, 1000 år på 100 minutter. Stavanger, Hertervig Akademisk.

Hviding, J. 1992. Sardineventyret, hermetikkindustrien i Stavanger. Stavanger, Dreyer.

Lillehammer, A. 1995. Stavanger bys historie. Bind 4, Fra sjøfartsby til oljehovedstad. Stavanger, Dreyer.

Lillehammer, A. 1999. Stavanger bys historie. Bind 3, Et handelssted vokser fram. Stavanger, Dreyer.

Byantikvaren i Stavanger. u.å. Bevaringen av Gamle Stavanger.

Nettressurser og digitale arkiv

DigitaltMuseum. u.å. Hermetikk og iddiser fra Stavanger, foto og etiketter. Hentet fra https://digitaltmuseum.no

Museum Stavanger, MUST. u.å. Stavanger Hermetikkmuseum. https://www.museumstavanger.no

Museum Stavanger, MUST. u.å. Norsk grafisk museum, Iddis. https://www.museumstavanger.no

Nasjonalbiblioteket. u.å. Historiske aviser og lokalhistorisk materiale om hermetikkindustrien i Stavanger. https://www.nb.no

Stavanger byarkiv. u.å. Lende, fotografier og avisutklipp, Lenden samlingen. https://www.stavanger.kommune.no

Wikipedia. u.å. Lars H. Lende. https://no.wikipedia.org

Stavanger Avis, nettarkiv. 2020. Lars Severin Hovland Lende, Fagamatøren. https://stavangeravis.wordpress.com

01/11/2025

Lars H. Lende er først og fremst kjent som en by original i Stavanger. Han hadde et brennende engasjement for barn og mottoet hans var «Alt for barna». Lars Hovland Lende (født 11. oktobe…

31/10/2025

Trump beordrer gjenopptakelse av atomvåpentester. Verden reagerer med sjokk og frykt!
Av Jostein Wetteland, redaktør i Stavanger Avis.

I natt norsk tid kom meldingen som har sendt sjokkbølger gjennom verdens diplomatiske kretser. USAs president Donald Trump har instruert Pentagon om å umiddelbart gjenoppta testing av amerikanske atomvåpen for første gang siden 1992. Det melder Reuters og flere internasjonale medier.

Avgjørelsen kom etter et telefon møte mellom Trump og krigsminister Pete Hegseth, der presidenten angivelig skal ha uttrykt frustrasjon over manglende respekt fra Kina og Russland. Han hevder testene er nødvendige for å vise amerikansk styrke og for å markere at USA igjen setter sine egne interesser først.

Global uro og fordømmelser

Reaksjonene kom umiddelbart fra verdens ledere. EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen kalte beslutningen et farlig brudd på internasjonal tillit. Hun advarte om at dette kan føre verden inn i et nytt kappløp om masseødeleggelsesvåpen og svekke de få sikkerhetsmekanismene som fortsatt finnes.

Russlands utenriksdepartement svarte med å innkalle den amerikanske ambassadøren i Moskva. Talskvinne Maria Zakharova uttalte at dette ikke er et styrketegn, men et tegn på desperasjon. Hun antydet at Russland vil ta nødvendige militære skritt for å opprettholde maktbalansen og unngå å havne i strategisk underlegenhet.

I Kina uttalte forsvarsdepartementet at USA river i stykker den gjenværende tilliten mellom atommaktene. Talsmannen beskrev avgjørelsen som et åpent brudd på verdenssamfunnets felles sikkerhet og hevdet at Washington ikke lenger søker global stabilitet, men total dominans.

Norsk reaksjon. Bekymring og avstand

Norges utenriksminister Espen Barth Eide uttrykte dyp bekymring i et intervju med NRK.
«Dette er et alvorlig tilbakeslag for global nedrustning og internasjonal sikkerhet. Norge vil sammen med våre allierte i NATO vurdere konsekvensene nøye.»

Flere norske eksperter har også reagert. Tormod Heier, oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole, uttalte at dette bryter med hele den sikkerhetspolitiske balansen som har holdt atommaktene i sjakk siden den kalde krigen. Han advarer om at beslutningen kan utløse en ny global atomkrise som bringer oss nærmere et nivå av fare verden ikke har sett på over seksti år.

Et historisk brudd

USA har ikke gjennomført en kjernefysisk sprengning siden 1992 da landet signerte teststansavtalen CTBT. Selv om avtalen aldri ble ratifisert av Senatet har både demokratiske og republikanske administrasjoner respektert testmoratoriet.

Trumps beslutning bryter dermed med tre tiår av stilltiende internasjonal enighet og kommer på et tidspunkt der verden allerede står overfor geopolitiske spenninger, krig i Ukraina og økende atomretorikk i Asia. Forskere og diplomater peker på at dette kan få uforutsigbare konsekvenser for internasjonal sikkerhet. Flere frykter at Kina, Russland, India og Pakistan vil følge etter, og at nedrustningsavtalene som ble bygget opp etter den kalde krigen dermed mister all legitimitet.

Bakgrunn. Fra håp til frykt

Den 29. september 1996 signerte 71 land teststansavtalen i FN i New York. Det ble sett som et historisk øyeblikk. Et løfte om at menneskeheten aldri igjen skulle trenge å sprenge fjell for å demonstrere makt. I dag er det løftet brutt.

Da Sovjetunionen gjennomførte sin siste prøve i 1990, og USA fulgte to år senere, trodde mange at atomvåpenalderen gikk mot sin slutt. Nedrustningsavtaler som START og INF ble forhandlet fram, og en generasjon vokste opp med troen på at frykten for utslettelse tilhørte fortiden. Men den tiden er nå forbi. Med Trumps beslutning er den politiske retorikken tilbake til den gamle logikken. Fryktens logikk. Den som sier at fred bare kan oppnås gjennom styrke, og at verden må huske hvem som har hånden på avtrekkeren.

Norsk og europeisk kontekst

For Norge er dette mer enn et fjernt geopolitisk spill. Landet har lenge vært en pådriver for kjernefysisk nedrustning og deltok i forarbeidet til forbudstraktaten mot atomvåpen. Selv om Norge som NATO-medlem ikke har signert traktaten, har den politiske linjen vært å støtte initiativer for kontroll, transparens og ansvar. Trumps beslutning setter våre allianseforpliktelser under press. Den reiser spørsmål om hvor mye Norge kan og bør støtte et USA som aktivt bryter med prinsippene som har vært grunnlaget for europeisk sikkerhetspolitikk siden 1945.

Professor emeritus Sverre Lodgaard ved NUPI sier at dette i praksis betyr at tilliten mellom Washington og allierte svekkes dramatisk.
«Vi står i en situasjon der allierte må tenke selvstendig om hva sikkerhet egentlig betyr. Atomprøvesprengninger var i sin tid symbol på total destruktiv makt. Å gjenoppta dem er å si at den makten igjen er politisk akseptabel.»

Reaksjoner i FN og fra humanitære aktører

I kjølvannet av beslutningen om å gjenoppta atomprøvesprengninger fremstår reaksjonene fra FN og humanitære organisasjoner med bekymring og alvor. António Guterres, generalsekretær i FN, uttalte at dette setter verdens sikkerhetssystem i fare og truer global nedrustning. Beslutningen ble betegnet som et tilbakeslag for internasjonalt samarbeid og nedrustning.

Den internasjonale kampanjen mot atomvåpen, ICAN, kalte avgjørelsen et skritt bort fra menneskehetens sikkerhet. ICAN fremhevet at gjenopptatt testing ikke bare har symbolsk betydning, men også reelle, potensielt katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø, blant annet fordi den svekker legitimiteten til forbud og avtaler.

Liknende advarsler kom fra Røde Kors, som påpekte at atomprøvesprengninger gir økt risiko for radioaktiv forurensning, sprengstoffeffekter på sivilbefolkning og ødeleggelser av natur og infrastruktur. Den humanitære dimensjonen, både i form av miljøskade og borgeres helse, ble fremhevet som et kritisk aspekt.

Hva betyr dette for Norge og Europa

For Norge, som har vært aktivt engasjert i dialogen om kjernefysisk nedrustning og støtte til internasjonale avtaler, utgjør disse reaksjonene mer enn diplomatiske fraser. De utgjør en utfordring for norsk politisk posisjon. Skal Norge akseptere eller motsette seg et amerikansk initiativ som kan svekke globale mekanismer for atomkontroll? I en tid der Europa søker ny sikkerhetspolitisk balanse, viser signalene fra FN og de humanitære organisasjonene at atomvåpen og testing fortsatt er et globalt ansvar og ikke bare et spørsmål mellom stormakter.

Analytisk kommentar

Denne beslutningen er mer enn symbolsk. Den markerer et tidsskifte der stormaktene igjen vender tilbake til maktpolitikkens primitive logikk. Den som viser mest kraft vinner. Men i vår tid betyr det at menneskeheten selv står som innsats.

Når USA gjenopptar atomprøvesprengninger brytes ikke bare et løfte. Det er som om verdens mektigste nasjon igjen velger frykt fremfor fornuft, styrkedemonstrasjon fremfor ansvar. For Norge og Europa betyr det en ny virkelighet der tilliten til internasjonale avtaler svekkes og der moral og makt igjen står i direkte konflikt.

USA signerte teststansavtalen CTBT i 1996, men har aldri ratifisert den. Dermed står vi nå overfor et tidsskifte der gamle grenser for anstendighet og kontroll smuldrer bort. Vi er tilbake til ondskapens banalitet (Hannah Arendt).