04/10/2025
En storm, og alt faller!
Av Jostein Wetteland, bachelor i religionsvitenskap og menneskerettigheter (UIT, UIS).
Vi tror oss trygge. Vi sitter i opplyste stuer, omgitt av skjermer, rutere, digitale bokser og systemer vi ikke forstår, men som vi tar for gitt. Alt fungerer helt til vinden blåser litt hardere enn normalt. Da knirker ikke bare trærne, men hele infrastrukturen. Nettet ryker, strømmen forsvinner, TV-boksen du betalte svindyrt for slår seg av som en fornærmet maskin. Det er som å blåse på et korthus. Signalene faller, systemene svikter, og tryggheten vi trodde var urokkelig viser seg å være tynn som glass.
Tenk om det ikke bare varer i timer, men i uker. Da er det ikke bare dekoderen som svikter, men hele samfunnets livsnerver. Når informasjon, vannforsyning, betalingssystemer og kommunikasjon bryter sammen, ser vi hvor sårbare vi egentlig er. Vi har bygget en verden der alt er koblet sammen, men ingen har tenkt ordentlig gjennom hva som skjer når alt kobles fra. Det er først i mørket at man forstår hvor mye man tok lyset for gitt.
Vi liker å tro at teknologien gjør oss frie, men i virkeligheten har den gjort oss avhengige. Mobilen er blitt vår kompassnål, nettbanken vår lommebok, GPS-en vår hukommelse, strømnettet vår livslinje. Når vinden river i kablene og mastene faller, avsløres svakhetene. Vi står igjen som hjelpeløse tilskuere til et maskineri som stopper opp uten vår kontroll. Tryggheten vi kjøpte for høye abonnement og fancy bokser viser seg å være et produkt som ikke tåler et vindkast.
Forestill deg noen uker uten nett og strøm. Det begynner med irritasjon over at kaffetrakteren ikke virker og at du ikke får sett nyhetene. Men raskt glir irritasjonen over i noe dypere. Bankkortet ditt virker ikke. Butikkene kan ikke ta betaling. Logistikken stopper. Vannet i springen blir kaldt eller borte. Kommunikasjonen med omverdenen snevres inn til stemmer gjennom mørket. Nyhetene når deg ikke, og ryktene sprer seg i stedet. Samfunnet går fra å være digitalt og komplekst til å ligne noe langt mer arkaisk. Det moderne livet rakner i sømmene.
Alt dette kan utløses av noe så banalt som en høststorm. Vi snakker ikke om asteroider, atomkrig eller romvesener. Vi snakker om vær, det mest trivielle og dagligdagse i verden. Likevel er det nok til å avsløre at vi lever i en sivilisasjon som er både overutviklet og underbeskyttet. Vi har brukt enorme ressurser på å digitalisere alt, men langt mindre på å sikre at det faktisk kan stå imot naturens og menneskeskapte påkjenninger. Vi bygger glasshus og later som om stormen aldri vil komme.
Samtidig, i verdenspolitikken, leker stormaktene med fyrstikker. Mens vinden blåser over kysten vår, fylles nyhetsbildet av bomber og granater, rakettutplasseringer og militære ultimatum. Det som skjer ute i verden er ikke lenger fjerne konflikter på en skjerm. Det er Europas jord som ryster, og vi står midt i et farlig geopolitisk spill. Spørsmålet vi må stille er brutalt enkelt: Er vi egentlig rede til den krigen vi ryster oss til?
For hva skjer når de store hendelsene treffer et samfunn som mister fotfestet av noe så enkelt som en høststorm. Når teknologien stopper, når signalene stilner og lyset slukker. Når vi blir satt ut av et vindpust. Da står vi nakne i møte med både naturens og historiens krefter, uten å eie verktøyene til å møte dem.
Teknologien som skal beskytte oss i krise, er den første som faller når stormen kommer. Og hvis infrastrukturen kollapser samtidig som verden kastes ut i militær konfrontasjon, da er det ikke bare dekodere og rutere som går ned, men samfunnets styringsnerver. Da er det ikke lenger været som skaper stillhet, men et kollektivt mørke der ingen helt vet hva som skjer.
Og det er her det alvorlige spørsmålet reiser seg. I en krigssituasjon vil en fiendtlig aktør nettopp slå ut disse livsnervene først. Strømnett, kommunikasjon, satellitter, transportsystemer og betalingsløsninger er ikke tilfeldige mål, de er de første målene. Det handler ikke bare om bomber og tropper, men om å lamme samfunnets evne til å koordinere, kommunisere og reagere. Hvis en storm kan sette oss ut av spill, hva da når noen bevisst angriper med mål om å knekke hele infrastrukturen. Da vil ikke bare komforten falle, men selve samfunnets evne til å stå oppreist.
Og nettopp derfor er det alvorlig at alt dette ikke er sikret bedre. Vi har bygget et høyteknologisk samfunn uten å styrke grunnmuren. Et vindpust er nok til å sette alt i spill. Når det skjer i fredstid, er det plagsomt. Når det skjer i krigstid, er det skjebnesvangert. Vi kan ikke lenger late som om dette er bagateller. Det er eksistensiell infrastruktur vi snakker om.
I vår tid er det nesten ingen som kan klare seg uten dette nettverket av usynlige tråder. De fleste kan ikke lenger fyre med ved, rense vann, dyrke mat eller klare seg uten digitale hjelpemidler. Vi har byttet ut praktisk kunnskap med brukermanualer og apper. Og vi har latt oss forføre av en fortelling om at alt er stabilt og sikret, så lenge man betaler regningene i tide. Men stormen bryr seg ikke om regningene dine. Den bryr seg ikke om abonnement, forsikringer eller garantier. Den blåser like mye uansett.
Kanskje det mest alvorlige er at vi ikke snakker nok om denne sårbarheten. Myndigheter, mediehus og teknologiselskaper er raske til å skryte av dekning, digitalisering og fremtidens løsninger, men langt tregere til å erkjenne hvor fort alt kan stoppe. Når det skjer, er svaret ofte at man må smøre seg med tålmodighet, som om man snakker om en forsinket buss. Men når infrastrukturen ligger nede i uke etter uke, er det ikke lenger et spørsmål om tålmodighet. Da er det et spørsmål om beredskap, fellesskap og evne til å overleve på egne premisser.
I et slikt scenario blir gamle ferdigheter og lokale fellesskap viktigere enn teknologi. Det er nabolaget ditt som blir din kilde til informasjon. Det er peisen og vedkassen som holder deg varm. Det er stemmen til naboen som bærer nyhetene videre når nettet har stilnet. I møte med en langvarig svikt oppdager man at det er menneskelige bånd, ikke digitale signaler, som holder oss oppe.
Ironisk nok er det ikke mangel på advarsler. Forskere, sikkerhetseksperter og beredskapsmyndigheter har i årevis pekt på at vi lever i en skjør sivilisasjon. Likevel fortsetter vi å bygge alt på digitalt fundament uten å forsterke grunnmuren. Vi har blitt som et folk som bygger en katedral på sand og blir overrasket når tidevannet kommer.
En storm, og alt faller. Det er ikke et dystopisk fremtidsscenario, men en påminnelse om nåtiden. Vi lever i en tid der både natur og politikk blir mer uforutsigbar, og der vi selv har skapt en teknologiavhengighet som gjør oss sårbare. En storm, vel, den viser hvor svake vi er. Den dagen den virkelig store stormen kommer, krigen, da vil vi se hvem som står igjen. Den som tror at trygghet er noe man kan kjøpe med en ny digital boks, vil få en brutal oppvåkning når vinden begynner å blåse.
Et vindpust er nok.
Flere setter krisestab:
