
23/01/2025
Ånond:
Det lå i kortene at jeg skulle overta atelieret etter min bestefar. Her jobbet han med alt fra grafikk og maleri til kirkekunst, med glassmosaikk og sølvarbeid, og jeg fikk være med fra jeg var liten. Måten jeg jobber med kunst er utviklet med alle teknikker tilgjengelige, så det var naturlig å flytte hit noen år etter studiene i Bergen. Verkstedene gir meg mulighet til å realisere prosjekter som hadde krevd en helt vanvittig innsats og økonomi å gjøre andre steder. Det å være her har ført meg lenger inn i en tidløs skulpturpraksis.
Her lever man jo utenfor kunstbobla. Av og til savner jeg den, men samtidig er jeg glad for at det jeg lager ikke lener seg på en bekreftelsesmekanisme, der det er nok at andre i bobla anerkjenner det man har lagd. Jeg setter pris på at jeg får bryne meg på et mer variert publikum, og kunstnerrollen min står her i en tydeligere sammenheng med alle andre samfunnsroller. Mange betydelige kunstnere kom hit i mellomkrigstiden for å male det norske landskapet. Dette la et grunnlag for kunstnerrollen her, og førte også min bestefar og broren hans, Terje og Erlend Grøstad, til stedet. Jeg står i en sammenheng der jeg har tilgang på en lokal lupe, og gjennom den kan jeg se en bit av norsk kunsthistorie, på en måte som ikke mange andre kan.
Det lokale samfunnet og kunstverdenen er ofte veldig tydelig avgrenset fra hverandre. Men jeg står helt naturlig i begge to. For et par år siden var jeg med å startet Nutheim Kunstsenter, der vi prøver å lage en identitet rundt plassens rolle i kunsthistorien. Vi organiserer utstillinger, konserter og et residens. For meg har det vært en måte å omfavne sammenhengen som jeg står i, og underbygge det å være kunstner her.
Ånond Versto har en BFA fra Kunsthøgskolen i Oslo og en MFA fra Kunsthøgskolen i Bergen. Han har hatt stor utstillingsvirksomhet og har lagd flere offentlige verk, nå senest til Drammen sykehus. I 2020 overtok han atelieret etter bestefaren, Terje Grøstad, i Flatdal i Telemark.
Teksten er en del av ASTs serie om kunstnere i periferien. Tekst og foto: Märit Aronsson-Towler og Marit K. Flåtter