05/15/2026
“Nå ser jeg det samme i begge sidespeilene og bakspeilet som jeg ser foran meg på veien,” sier Erlend.
Jeg bøyer meg og sjekker. Alt ser likt ut! Jeg tar bilde ut frontruta, men stanser meg selv. Et bilde kan ikke rettferdiggjøre dette. Noen ganger må vi bare la sansene ta det inn.
Jeg ser for meg at jeg sitter på en hest. Det er flatt. Ingen trær, ingen fjell eller høyder. Uansett hvilken retning jeg velger å ri, får jeg mer av det samme. Solen er det eneste som kan hjelpe med retningen. Slik kan jeg ri i dager uten å møte folk eller forandringer i landskapet.
En stor trailer suser forbi og tuter med kompressorhornet så det ljomer innover the Texas Prairie. Jeg vinker og holder hånden foran øynene for å unngå støvet som virvles opp av det massive lufttrykket, men OPRY-capsen fra Nashville blir kastet flere meter bortover. Så blir alt stille igjen.
