07/03/2026
Rune spĂžr hva jeg Ăžnsker meg til bursdagen.
«Bomull», sier jeg, vel vitende om hvor vi er.
Vi forlater Jackson tidlig om morgenen. Ikke vestover via Vicksburg og over Mississippi til neste stopp i Gibsland. En enkel strek over kartet. Nei. Vi kjĂžrer sĂžr langs Interstate 55 i stedet. Mot New Orleans. Forbi krasjstedet til Free Bird, Lynyrd Skynyrds siste flytur, og fĂždebyen til Robert Johnson, Hazlehurst, Mississippi. Det blir en fem hundre kilometer lang omvei.
I New Orleans skal Þstlendingen Rune veksles inn i nordlendingen Toivo og sÞrlendingen Tommy, og jeg er usikker pÄ kursen. Vi har to dager med hjulbÄt og Moon Over Bourbon Street foran oss. Landskapet sÞr fra Jackson bestÄr av tett skog, smÄ hus og kirker.
«Der», sier Rune og peker ut av vinduet.
Jeg legger bilen inn til siden.
Bomullen stÄr hvit mot den mÞrke jorda. SmÄ dotter som ser lette ut, nesten uvirkelige. Vi gÄr ut av bilen og inn i en sÞrstatsvegg av varm luft. En svak lyd av noe som beveger seg i Äkeren. Ellers er det stille. Ingen maskiner eller folk.
«Tror du vi blir skutt om vi plukker litt», spÞr jeg.
Rune strekker hÄnda ut fÞrst. River forsiktig av en dusk. Holder den opp.
«Ser jo ⊠ufarlig ut», sier han.
Jeg gjÞr det samme. Den er tÞrr. SprÞ, nesten. Jeg mÄ bruke kraft for Ä fÄ den lÞs. SmÄ, harde pigger skjuler seg bak det hvite.
«Det her», sier jeg, og snur bomullen i hÄnda, «er hele greia.»
Rune nikker. Ser utover jordet, om noen fÞlger med. Vi blir stÄende et Þyeblikk med premisset for sÞrstatsÞkonomien og borgerkrigen klemt mellom fingrene.
«Gratulerer med dagen», sier Rune og gir meg en klem.
Jeg legger bomullen i lomma og setter meg inn i bilen.
